Damenes tale

“If you don’t like my principles, I’ve got others.” (Groucho Marx)

Målet ligger klart: Minst 40 % av hvert kjønn i sentrale funksjoner i spillefilmproduksjon. Flere og flere mener at det eneste middelet som duger, er kjønnskvotering.

Problemet er bare at det ikke kommer til å skje med det første, rett og slett fordi det må hjemles i forskriftene til Norsk Filminstitutt. Forskriftene utarbeides av Kulturdepartementet, og skal godkjennes av ESA (EFTA Surveillance Authority). ESA skal passe på at EFTA-landene ikke lager regler som hemmer fri konkurranse, og slikt kan ta tid å vurdere. Sist vi fikk nye forskrifter (på plass fra årsskiftet 2009/2010), tok det et par år.

Mens vi venter, snakkes det om å gi kvinner forrang i prosjektutviklingsfasen. Det betyr at ”kvinneprosjekter” som i utgangspunktet ikke har nådd opp hos filmkonsulentene, kan få utviklingsmidler fremfor ”manneprosjekter” som så vidt har nådd opp. Problemet her er at konkurransen om produksjonsmidler er så hard at ingen av dem sannsynligvis går i produksjon uansett. Å hive penger etter halvgode ”kvinneprosjekter” og håpe på et mirakel kan kanskje gjøre en forskjell, men kan neppe doble kvinneandelen.

La oss ta ett skritt tilbake og se på begrunnelsen for ønsket om større jevnbyrdighet mellom kjønnene. Det er ikke – som noen later til å tro – et arbeidsmarkedstiltak for kvinnelige filmarbeidere. Utgangspunktet er at vi vil gi publikum et mangfold av opplevelser, og at vi savner kvinners blikk på virkeligheten omkring oss. Utgangspunktet er at vi tror kvinnelige kunstnere ser verden annerledes enn sine mannlige kolleger.

Lever vi virkelig på hver vår planet? Går det an å spesifisere forskjellen? Kan vi forestille oss at Margareth Olin hadde skrevet ”Max Manus”? Kunne Thomas Nordseth-Tiller ha skrevet ”Engelen”? Nå vet man aldri helt hva som bor i folk, men jeg tror ikke det. Jeg aksepterer at det er forskjeller.

Det kan virke som om menn ønsker å gå ut i verden og erobre den med basuner og fyrverkeri.  Det kan virke som om kvinner er mer opptatt av å vise hvordan de har det med følelsene sine. Arven fra steinalderen: Menn jager storvilt med brask og bram og hyler i blodtåka. Kvinner holder seg i ammetåka ved leirbålet og hegner om de små babyene sine.

Far har sikkert noe å lære når det gjelder å snakke om følelsene sine, men mor har også et og annet å lære om gjøre seg og sitt interessant for resten av huleklanen. Gi oss det beste av to verdener! Visst er film alvorlig, men film er også illusjonskunst, tivoli og forføring. Omsett den sønderrivende smerten til en snerten komedie, eller bruk de såre erfaringene som vendepunkt i en infam thriller. Frist publikum inn i kinomørket, for de kommer ikke av sur plikt. Kari og Ola Dunk er måtelig interessert i Kunst og opplever ”kvinnelig dramaturgi” som ”føling i fjæra.”

Folk flest går ikke mann av huse for å oppleve smertefull inderlighet. Og film er ergerlig nok et massemedium. Hvis kvinnelige filmskapere ikke kan lære seg å selge kjønnet sitt med større glede, bruker de kreftene bedre ved å skrive vakre, såre, følsomme dikt, i alle fall i de nærmeste par årene.

Med det depressive norske filmåret 2009 i mente gjelder det vel forresten mennene også. Hvis de tror at de slipper kvotering ved å lage enda tristere og klammere kvinnefilmer enn kvinnene selv, har kvinnelige filmskapere nå en gyllen sjanse.

Høvdingsetet er ledig. Hvis kvinnene trår til, kan de forankre sin posisjon i en begeistret publikumsoppslutning snarere enn i en miserabel offerrolle.

Eirik Ildahl er dramatiker og forfatter. Du kan lese hans tidligere spalter her:

Kunst eller troverdighet?

Writers Cut

Les også denne ukens relaterte  innlegg fra Siri Senje: HANNKJØNN I BEVEGELSE?