BIFF – filmene du bør se

De siste årene har Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) spisset sin profil gjennom debattskapende film, særlig innen dokumentaren. Samtidig er dokumentarfilm bare en del av et omfattende program som ved siden av Gøteborg filmfestivals program er det største i Norden. Å plukke ut noen representative nødvendigheter i denne floraen, blir åpenbart en tendensiøs og ufullstendig affære. Men her er likevel noen av filmene jeg mener fortjener et besøk av alle filminteresserte som befinner seg i Bergen de nærmeste dagene. Festivalen varer fram til onsdag neste uke. Et flertall av filmene vil få norsk kinopremiere i løpet av høsten og vinteren.
 

In the loop
Åpningsfilmen er sylskarp satire fra det politiske liv, slik bare britene kan det. Regissør Armando Ianucci har tidligere finslipt sine satiriske evner i BBC-serien ”The thick of it”. Denne gangen har han valgt toppsjiktet i britisk politikk som offer for en satire som grenser til farse (ikke ulik Wag the dog) når britene og amerikanerne forsøker å løse storpolitiske komplikasjoner. De verbale vittighetene er ondsinnede på en fabelaktige kreativ måte, og skuespillerne behersker denne krevende sjangeren til fulle.

The Imaginarium of dr Parnassus
Mest kjent som Heath Ledgers siste film som han aldri fikk fullført. Mindre kjent som filmen som mirakuløst gjenoppstod – om enn i en litt annen form enn regissør Terry Gilliams hadde tenkt seg. Da Ledger forsvant steppet en rekke profilerte kolleger inn for å erstatte ham i avgjørende scener (Jude Law, Jonny Depp). Det merkverdige er at denne salige blandingen av ansikter ikke hemmer filmen, men har gitt den en ny og annerledes kvalitet som harmonerer med filmens gilliamske surrealisme.

Man tenker sitt
Den mest rebelske og sjangeroverskridende filmen i nordisk film på lenge, som ikke enkelt lar seg kategorisere. Men la oss forsøke: Gjennom einstøingen Sebastian, et uvanlig barn i en tilsynelatende vanlig forstad i Sverige, følger vi et stille nabolag som lever tett på naturen. Noen av rollefigurene, som Anders, er imidlertid konflikt med både seg selv og naturen, og man kan fornemme en uro under forstadsidyllen. Filmen tilhører på ingen måte den typen filmer som demoniserer forstadstilværelsen, og den etterlater flere spørsmål enn svar. Filmen befinner seg på en spennende måte et sted mellom Arne Sucksdorfs natur-romantiske filmer (særlig Gutten i treet), Ruben Østlunds formmessige eksperimenter og den lyriske intensiteteten i Farvel Falkenberg (der fotograf Fredrik Wenzel også hadde foto).

Djevelens trekkspill
En av Cannesfestivalens minst omtalte overraskelser. En lavmælt, men uhyre effektfull film om spellemannen Ignacio som vandrer gjennom den columbianske landsbygda med sitt forheksede trekkspill. Her spiller musikken og lokalkolorittet en stor rolle, de geografiske tablåene Ignacio loser oss gjennom er hjerteskjærende vakre. En praktfullt fotografert film som har noe av den samme regionale ”magiske realismen” som landsmannen Gabriel Garcia Marquez har udødeliggjort i bøkene sine.

Det hvite båndet
Michael Hanekes nye film er et visjonært verk om de autoritære samfunnsstrukturene som blant annet banet veien for nazismen i Tyskland, og avdekker en filmkunstner i sitt livs form. Det var den eneste filmen i Cannes som ga meg følelsen av å se et vesentlig filmverk som aspirerer til en status i nærheten av et mesterverk. Det hvite båndet er et avvik i Hanekes filmografi ved sitt tidskoloritt og omfangsrike rollegalleri. Med handlingen lagt til månedene før utbruddet av første verdenskrig skildrer Haneke et føydalt småsamfunn der rigid gudstro og mistenksomhet gjør livet uutholdelig. Filmen inneholder ikke noen av de grenseoverskridende grepene som ofte har polarisert kinopublikummet, slik tilfellet har vært med Funny Games og Pianolærerinnen. Isteden fortsetter han der han slapp med hans mest tilgjengelige og humane film, Skjult, ved å skape et konsistent naturalistisk univers som virker troverdig fra bunnen av.

Funny People
Judd Apatows komedie handler om mennesker som ikke bare lever av å være morsomme – men som er avhengig av bekreftelsen det gir. Filmen er Apatows første steg inn i den vemodige varianten av komedien, etter gapskratten 40 year old virgin og Knocked Up, en overgang han takler med stødig hånd. Adam Sandler spiller en versjon av seg selv i en hovedrolle som er hans beste prestasjon på lenge. Filmen har norsk kinopremiere fredag 23. oktober.

Spring Fever
Kinesiske Spring Fever er laget under den offisielle kinesiske radaren og skildrer homofiles undergrunnstilværelse i dagens Kina. Regissøren Lou Ye spilte inn filmen i all hemmelighet våren 2008 med håndholdt videokamera og fem ukjente skuespillere. Resultatet er en svært direkte skildring av destruktiv lidenskap mellom homofile menn der de feberhete sex-scenene har fått filmen bannlyst i hjemlandet. Men det er ikke det eneste som har gjort kinesiske myndigheter forbannet: Lou benyttet protestene på Tiananmen i 1989 som et bakteppe for kjærlighetshistorien. Alle filmene til regissøren har gitt ham problemer med kinesiske myndigheter; fra debutfilmen Weekend Lover som ble forbudt i to år, til festivalhiten Suzhou River som ga ham et toårig yrkesforbud og Summer Palace som ga ham et femårig yrkesforbud. Du kan se traileren her: SPRING FEVER

Gylne tider
Man skulle kanskje tro at tittelen på Gylne tider (Tales from the Golden Years) viser til de siste årenes gullalder i rumensk film. Men den er hentet fra et knippe bitende gjenfortellinger av urbane myter som oppsto blant rumenere flest under kommunistperioden i Romania. Denne novellefilm-antologien  er en perle, og det er Gullpalmevinneren fra to år tilbake, Christian Mungiu (4 Måneder, 3 uker og 2 dager) som har skrevet manus og regissert et av segmentene.

The Time that Remains
Mange av årets Cannesfilmer berørte nasjonal identitet gjennom individuelle skjebner, men ingen av dem bærer like sterkt preg av å være en sorgprosess som palestinske Elia Suleimans The Time that Remains. Her er det drømmen om en palestinsk stat som Suleiman drøfter, med utgangspunkt i sine foreldres smertefulle erfaringer.  Suleiman har ennå ikke gitt opp håpet i The Time that Remains, men den eneste meningsfulle motstanden han selv kan yte, er å leke seg kreativt med meningsløsheten – og spille ball mot okkupasjonen som om den var en mur. Det har resultert i minneverdige familie- og krigsbilder der Suleiman på en dristig måte bruker seg selv i hovedrollen.

No one knows about Persian cats
I No one knows about persian cats introduserer Bhaman Ghobadi oss for undergrunnen i iransk musikk der det hersker et myldrende mangfold under presteskapets radar. Ghobadi fikk Un Certain Regards spesialpris i Cannes for denne unike dokumentaren som viser et stykke Iran vi ikke visste eksisterte. Vi møter en rekke sentrale undergrunnsband i Teheran som tross motstand fra familie og myndigheter forsøker å nå ut med musikken sin. Det er vanskelig å tro at disse sjarmtrollene av noen ”persiske pusekatter” kan representere noen trussel mot presteskapet, men det er selvsagt den frie livsutfoldelsen musikken uttrykker som virker truende. Hør mer om filmen i dette intervjuet med Ghobadi: BHAMAN GHOBADI

The Yes Men Fix the world
De politiske situasjonistene i The Yes Men er tilbake på festivalen med et nytt storslått satirisk stunt. I deres forrige film The Yes Men stjal de blant annet identiteten til Verdens handelsorganisasjon. Denne gangen er det selskapet bak Bhopal-skandalen, Dow Chemical, som er målet for et nytt stunt. Det skjer når The Yes Men står fram på BBC som Dows ”representanter” og formidler nyheten om at ofrene for selskapets forurensing er tildelt 12 milliarder dollar i erstatning (hvorpå Dows aksjekurs brått faller). Her utforskes den oppsøkende dokumentarens yttergrenser, et sted mellom Günter Walraff og Sacha Baron Cohen.

Thirst
Park Chan-wooks  vampyrfilm er et visuelt overflødighetshorn av de sjeldne. Mens hans forrige film, Oldboy, var en knyttneve i mellomgulvet, er Thirst mer lyrisk og høytflyvende. Filmen er umulig å kategorisere, og i likhet med La den rette komme inn blir det reduktivt å bare omtale den som en ”vampyrfilm”. Den kan være en prøvelse med Chan-wooks konstante digresjoner og visuelle påfunn, men du vil ikke se en maken film på festivalen, det kan jeg love deg.

Humpday
I et vilt innfall bestemmer kompisene Ben og Andrew seg for å melde seg på en festival for amatørpornofilm. De anser det som grensesprengende at de, som to heterofile menn, har sex foran kamera, og håper på å skape stor kunst. ”Spørsmålet er bare hvordan det rent praktisk skal foregå. Og hvem skal fortelle det til Bens kone”, som det heter i omtalen. Humpday har sjarmert seg gjennom en lang rekke festivaler, og regissør Lynn Shelton ser på vennskap mellom menn med en nyansert og forfriskende humor. Festivalens morsomste film?