Erik Gandinis dokumentarfilm om Silvio Berlusconis mediemakt, Videocracy, skildrer den kulturrevolusjonen som Berlusconis tv-kanaler har stått i bresjen for de siste 25 årene. Ved utstrakt bruk av retoriske virkemidler avdekker Gandini samspillet mellom italiensk ”trash-tv” og det politiske systemet. Forbudet i Berlusconi-kontrollerte tv-kanaler som Mediesat og statlige RAI mot å vise traileren fra filmen, styrker ikke bare Gandinis hovedargumenter, men har også gitt filmen status som et internasjonalt fenomen.
Videocracy er ikke en analytisk dokumentar som viser oss helheten. For de som ønsker å vite mer om de kronglete labyrintene i italiensk politikk, eller få et inntrykk av den politiske atmosfæren som har gjort Berlusconi mulig, kan like gjerne se Paolo Sorrentinos fiksjonsfilm Il Divo. Der kommer det også fram at korrupsjonen ikke har vært noe unikt for Berlusconi, men et gjennomgripende trekk ved de fleste italienske regjeringer i etterkrigstiden, enten de har bestått av sosialister, liberale eller "Berlusconister".
Statlig styring av tv-kanalene er altså ikke noe nytt fenomen i Italia. For ikke lenge siden ble for eksempel Ang Lees Brokeback Mountain sensurert av RAI 2, som fjernet de mest nærgående omfavnelsene mellom Heath Ledger og Jake Gyllenhaal. Statsnettverket RAI har tradisjon for å sensurere kontroversielle innslag. Som Rushprint har skrevet om tidligere, har flere filmskapere, som Sabina Guzzanti, blitt møtt med sensur for sin politiske satire og harselas med Berlusconi.
I filmen Viva Zapatero avdekker hun hva som skjedde da hennes tv-serie ble tatt av sendeskjemaet etter bare en episode. Hun viser hvordan de som burde støttet henne, tv-ledelsen og den liberale offentligheten, ga etter for truslene fra Berlusconi-regimet og bidro til at det ble bannlyst å harselere med statsministeren på italiensk fjernsyn. Det avgjørende slaget kom med et vedtak i parlamentet der det kun ble tillatt for politikere å debattere politikk på italiensk fjernsyn. Det er slike sensurinngrep som har gitt Italia jumboplass i en rekke demokrati-rankinger.
Etter at sentrum-venstrekoalisjonen til Romano Prodi vant en knepen valgseier, hadde flere forhåpninger om at han ville følge den spanske statsminister Zapateros eksempel, ved å innføre lover som hindrer direkte politisk styring av de nasjonale kringkasterne (det er nettopp Zapateros viktige beslutning tittelen Viva Zapatero henspiller på). Men det skjedde ikke, og etter at Berlusconi igjen kom tilbake i statsministerposten, har mye vært ved det gamle, inntil helt nylig der Berlusconi møter voksende press fra stadig flere politiske leire på hjemmebane.
Guzzanti og kolleger som Nanni Moretti har flere ganger gitt uttrykk for at det er den statlige styringen av tv-kanalene som er hovedproblemet. Berlusconis bruk av kanalen for sine politiske siktemål representerer ikke noe nytt. Både sosialistene og tidligere koalisjonsregjeringer har utnyttet kanalene i politisk øyemed. Det spesielle ved Berlusconis mediemakt er at den har vært så total. I følge The Economist kontrollerer han 90 prosent av alle tv-kanalene i Italia.
Også innen filmområdet, der staten er involvert, har Berlusconi drevet klappjakt på politiske motstandere. Her har hodene rullet mer enn i noen av de andre sektorene de siste 10 årene: Både ledelsen i Cinecitta Holding (som blant annet eier det legendariske film og TV-studioet Cinnecitta), den statlig eide produsenten og distributøren Instituto Luce, Den nasjonale filmskolen, promoteringsselskapet Italian Cinema og Biennalen som huser filmfestivalen i Venezia, har blitt erstattet av personer med liten kunnskap og erfaring med film, men som alle har nære bånd til Berlusconi og hans parti.
Relaterte artikler:
Erik Gandini i Oslo
Italiensk sensur av Brokeback Mountain
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»