Fremad marsj!

Leif Holst Jensen er overrasket over Nikolaj Frobenius oppsummering fra sine år som spillefilmkonsulent.- Konklusjonen til Frobenius henger ikke på greip, mener generalsekretæren i Produsentforeningen.   

Nikolaj Frobenius er forfatter, og kan velge fortellerstemme, enten jeg-form, subjektivt eller allvitende. Når han blander blir det litt uklart, men det er kanskje meningen, som i hans artikkel i siste utgave av Rushprint.

Som filmkonsulent har han vært respektert og verdsatt. Han har gitt konstruktive med og motspill, men har ikke hatt alle de ressursene han eller bransjen skulle ønske seg. 

Når han, som tidligere pasifist oppsummerer sine år fra krigen, blir en generalsekretær overrasket, ikke over mange av hans synspunkter, men av en konklusjon som dessverre ikke henger på greip. Han glemmer sin rolle og oppgavefordelingen mellom stat og bransje. En grunnleggende premiss for den utvikling som har vært de siste fem-seks årene har vært at staten har sluppet løs de kreative kreftene, støtter dem økonomisk, og at ansvaret for repertoar og produksjon i stadig større grad overlates til bransjen.

Situasjonsbeskrivelsen til Frobenius etter endt tjeneste ved fronten er nok korrekt, filmbransjen er bedre organisert, mer målrettet, men har fortsatt noe igjen til toppformen. Vi lager bedre filmer, har bedre økonomiske rammer, større oppslutning fra publikum, men har ennå større ambisjoner. Det skulle bare mangle.

Det mangler en mer strategisk angrepsvilje, dristighet, oppfinnsomhet og orginalitet, personlige visjoner og regissørenes signaturer, skriver Frobenius.

Den krigserfarne Frobenius tar for seg fire problemer. Frobenius beskriver at regissørene aldri har stått svakere i norsk film enn nå. Det er vi mange som ikke er enige i. Kanskje de står svakere i forhold til den direkte kontakten med staten, men det er ikke staten som skal ha ansvaret for produksjonen, og i mindre og mindre grad for repertoaret. Mange i bransjen vil nok heller påstå at norske regissører aldri har vært så gode som de er i dag. Men de kan bli ennå flinkere. Det skulle bare mangle.

Produsentene vil gjerne ha ennå sterkere og dyktige regissører, og virkemidler for å kunne utvikle regissørene. Frobenius mener det må være en åpning for regissørene til å henvende seg til produksjonsavdelingen uten produsenttilknytning. Det er å undergrave en vesentlig premiss for rollefordelingen mellom stat og bransje, og gir også uttrykk for en foruroligende tro på den enslige soldat i forvaltningen fremfor styrken i de store troppene utenfor.

Frobenius mener vi har et problem med produsentene. Han skriver at de er for dårlige til å lese og utvikle originale og overraskende filmprosjekter. Produsentene er de første til å innrømme at de kan bli bedre. Skulle bare mangle. Men dersom forvaltningen mener at produsentene ikke er stand til å ivareta den jobben de skal må det være forvaltningen jobb å støtte opp under produksjonsselskapene slik at de kan ivareta oppgavene, ikke ta oppgaven fra dem. Produsentene ønsker ikke å hindre dialog mellom konsulent og regissør, men det må være produsentenes ansvar at prosjektene blir realisert, og de må derfor ha styringen på prosjektene.

Den tidligere institusjonen Norsk Filmutvikling har hatt sitt fokus på individene, og først og fremst manusforfattere og regissører. Det har ikke vært noen målrettet satsning på produsentene, selv om det har eksistert en støtteordning som kan ha gitt det inntrykk; Produsentstøtten. Den har ikke vært en støtte til produsenter, men til prosjektutvikling innenfor rammene av selskapene.

Frobenius kritiserer også de kommersielle filmene, det vil si de filmene som har fått støtte etter markedsvurderingsordningen for å ha for svak dramaturgisk oppbyggning. Han kan ha rett i noen tilfeller, men statens rolle i denne sammenheng er ikke å overprøve dramaturgi, men å sikre et bredt kinotilbud. Mange av disse filmene er genrefilmer som har klart seg svært godt i forhold til publikum, og som har gitt vår bransje et nødvendig løft i anerkjennelse og aksept hos det norske folk. Det er deres oppmerksomhet vi slåss for.

Frobenius har tidligere vært ute og kritisert produsentenes lanseringsplaner, og han gjentar det igjen, uten at det treffer særlig godt. Han burde sikte bedre. Det er korrekt at lanseringsarbeidet gjennomføres ulikt, men det er ikke korrekt at de gode ikke trekker med seg de mindre gode. Tvert i mot opplever produsentene at kreativiteten og erfaringen smitter. Det er også grunn til å minne soldaten på land at kamp i lufta er noe annet enn det han er trent for. Det er grunn til å minne filmkonsulentene om deres rolle. I bransjen hersker det stor skepsis til at statens skal overta eller overprøve vurderinger om lanseringsarbeidet som foretas av det som eier filmene og dem som kjenner publikum, nemlig produsentene og distributørene.

Den tredje gruppen som i følge Frobenius er for dårlig er manusforfatterne. De jobber for spredt og for lite, og han tar som utgangspunkt at de har hatt en lakeiposisjon. Manusforfatterne skriver i en tradisjonell dramaturgisk form. Nå er det et tveegget sverd å svinge med. Det er nødvendig å beherske den klassiske dramaturgi, noe Frobenius minner oss på når det gjelder produsentene. Når det gjelder hans egen faggruppe forfatterne bør den være mer eksperimentell, og konvensjonene utfordres for lite. Som gammel klassekamerat av Frobenius har jeg lest de fleste av hans bøker, også noen i mer eksperimentell form. Han kan være geriljakriger, men det er ikke alltid geriljakrigen er den rette taktikk. Men for all del, manusforfatterne bør også bli flinkere. Skulle bare mangle.

Det siste Frobenius tar for seg er myten om den statlige sensur. Det er ikke statens sensur, men bransjens som hemmer filmbransjen skriver han; snillisme, forsiktighet, engstelse og feighet holder filmskaperne tilbake. Dette oppleves neppe som situasjonen ute blant de mange kyniske, dristige, modige filmfolka som tar sjanse etter sjanse for å få realisert sine prosjekter. Frobenius etterlyser større mot, mer ytterliggående prosjekter, politisk innhold, provokasjoner og sære innfall. Det er det nok noen som nikker til i filmmiljøet. Skulle bare mangle. Men vi har et konsensuspreget samfunn, og filmkunsten avspeiler det. Fra produksjonsmiljøets side dukker det opp mange historier om at de har større ambisjoner, men at tidspress og små budsjetter fra Filmfondet og Instituttet har gjort det nødvendig å skjære ned på utviklingsfaser og kunstneriske ambisjoner.

Han avslutter sin rapport med en konklusjon om at ambisjonene for engasjementet ikke er oppnådd. Det skulle bare mangle, ambisjonene bør være høyere enn resultatet. Vi trenger at bransjen har ambisjoner, og vi trenger dyktige fagfolk til jobbene som konsulenter i Filminstituttet. Som Henning Camre sier, av alle ulike metoder for tildeling av støttemidler til filmproduksjon som innebærer prioriteringer basert på kunstnerisk skjønn er konsulentordningen den minst ringe. Frobenius skal ha takk for sin innsats i rollen som Den brysomme mannen. Han slutter som konsulent, og gjeninntrer som forfatter. Da kan det være på plass for en generalsekretær å takke soldaten for en hederlig og prisverdig innsats. Vi trenger gode konsulenter, og Frobenius har avtjent mer enn sin plikttjeneste, og mange ville gjerne at vervetiden skulle fortsette. Utfordringene og oppgavene ligger i kø. Terrenget er uoversiktlig og motstanderne ikke i egne rekker. Så uansett i hvilken tropp Frobenius dukker opp må vi kommandere ham og alle andre til " Opp av skyttergravene! Fremad marsj!".

Foto: Lange flate baller 2