En filmkonsulents rapport fra krigen

Kjære Oberst!

Konsulenten melder om gebrekkelig helse ved tidspunktet for tilbakerekning. Utmattelse, dårlig søvn, manustrøtthet og langdryge byråkratiske stillingskamper, har brutt den sunne fornuften, hygienen og kroppen fullstendig ned. Jeg har symptomer på alle mulige slags sykdommer, nå, forfølgelsesvanviddet har nådd et nærmest ubegripelig nivå (dessuten har selvfølgelig det uheldige ryggradsbruddet gjort sitt til å forverre situasjonen). Forøvrig har det vært en fin krig. Offensiven har ført feltet et stykke framover (selv om det er temmelig langt igjen). Men mange har falt og mange er såret. Heldigvis er publikum fremdeles med oss. Framrykningen har skjedd på flere fronter og kampviljen har flere ganger vært større enn ryggdekningen. Interne stridigheter, mytterivilje og aggressiv baksnakking har ikke ført til omfattende problemer (hvis vi ser bort fra mitt uheldige ryggradsbrudd og den allmenne tendensen til forfølgelsesvanvidd). Styrkene har fremdeles troen. Vi skal framover, men vi trenger flere kvinner, flere homser og flere innvandrere med våpen! Mottoet står ved lag: Mange vil falle, men de tapre vil seire til slutt!

Resultater etter tre og et halvt år ved fronten: Tilskudd til langfilmer: 17 (blant annet : Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta, URO, Kunsten å tenke negativt, Kautokeino-opprøret, O´Horten, Bastøy). Leste manuskripter: ca 350. Tapt: 75 millioner kroner. Vunnet: Noen gode filmer. (Et par uventede pangfilmer, et festivalgjennombrudd, en brei historisk publikumsovervinner, øyeblikk med filmatiske eksplosjoner … )
Situasjonsbeskrivelse: Filmbransjen er bedre organisert, mer målrettet enn på mange år, men den kunne vært i bedre filmatisk form. Vi lager flere filmer, har bedre rammer fra staten, større oppslutning fra publikum, men klarer ikke å levere fullt så gode filmer som vi ønsker. Uvisst om den brede offensiven fra spillbransjen (o.a) kan slås tilbake. Framtiden uviss. Følgende mangler: En mer strategisk angrepsvilje. Dristighet. Oppfinnsomhet og originalitet. Personlige visjoner og regissørenes "signaturer".

Problemer:

1. Regissørenes stilling har aldri vært svakere i norsk film. Mens norsk filmbransje generelt har utviklet seg i en mer profesjonell retning, har regissørenes innflytelse blitt stadig svakere. Det finnes i dag ingen konkret innflytelse for regissøren å yte i forhold til tilskuddapparatet. Vi trenger en regiordning. Eller en åpning for regissørene til å henvende seg til produksjonsavdelingen uten produsenttilknytning. Produsentene står mye sterkere i dag enn for fem år siden, manusforfatterne står sterkere, norske filmarbeidere holder generelt et høyt nivå, men regissørene har år for år mistet påvirkningskraft. De filmene vi nå produserer mangler stort sett den nødvendige signaturen for å ha gjennomslagskraft internasjonalt. Sterkere regissørsignaturer ville også ført til bedre kommersielle resultater hjemme. Vi trenger bedre filmregi, rett og slett. Mer gjennomførte filmer. Filmer som er bedre og mer interessante fortellerteknisk og visuelt. Som ser bedre ut. Og som trekker flere publikummere både hjemme og ute.

Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få bladet tilsendt: ABONNEMENT