Masterclass med Tarantino

- Det viktigste var at jeg tok skuespillerkurs i seks år, det anbefaler jeg alle som vil lage film, sa Quentin Tarantino under sin masterclass i Cannes. Elsa Kvamme lot seg rive med av 46-åringen hun kunne typecastet som massemorder, livredder eller genial oppfinner.

Det var tilløp til opptøyer utenfor festivalpalasset da køen med regissører og manusforfattere etter halvannen times venting ikke slapp inn. Skulle ikke dette være masterclass for oss? Da den ble overført på skjerm, simultanoversatt til fransk, var nysgjerrigheten likevel så stor at jeg kloret meg fast som stuntdama på bilpanseret i Death Proof. Quentin Tarantino, 46 år ung, med et rampete blikk man ville typecastet som massemorder, livredder eller genial oppfinner. Hvor kommer han egentlig fra, hva er disse motsetningsfylte iscenesettelsenes "metode"? Her er hans egne ord:

- Lag din egen filmskole
"Det begynte med at jeg jobbet fem år i en videobutikk. Jeg forlot skolen etter high school, og i videobutikkene kunne jeg se alt, så mye jeg ville. Var det regissører jeg likte, som Eric Rohmer, så jeg alt de hadde gjort. Brian De Palma ble min rockestjerne, Martin Scorsese, og så Sergio Leone, da. Men det viktigste var at jeg tok skuespillerkurs i seks år. Det anbefaler jeg alle som vil lage film, det er mye bedre enn å ta skrive- eller regikurs. Ved å måtte ta ansvaret for en scene som skuespiller lærte jeg å skrive. Jeg hadde ikke råd til manus, men har god hukommelse, så jeg lærte replikkene utenat, og det jeg ikke husket diktet jeg inn. Ideen med å være skuespiller er å gi slipp på deg selv, å gå inn i en scene og være fortapt. Det var der jeg lærte om kamera også. Vi ble undervist i kamerateknikk, hvordan forholde oss effektivt til TV-sitcom, genrefilm, etc., og ble pisket til å bli bevisst hvilket utsnitt og format som var på gang. Slik begynte jeg å skjønne hvordan Sergio Leone manipulerte skuespillerne inn og ut av forskjellige utsnitt.

Jeg ville bli filmskaper, og da måtte jeg først lage en kortfilm. Vi leide kamera på fredager, for da fikk vi hele weekenden for en dags leie. Denne ble utvidet til spillefilm, og å prøve å lage en spillefilm selv, helt uten penger, er den beste filmskolen. Ikke bruk masse penger på å gå på filmskole, invester dem heller i å lage din egen film.

- En lang tur med meg selv
Min første spillefilm ble søt, men amatørmessig. Den neste laget jeg to og et halvt år senere. Den var fortsatt amatørmessig, men jeg hadde faktisk lært noe og ble plukket ut i et "presenter prosjektet ditt"-program på Sundance-festivalen. Reservoir Dogs var da klar til å produseres, og poenget var å prøve ut forskjellige ting med erfarne regissører som veiledere. Da jeg viste dem en scene som var én lang tagning, sablet de den ned, sånn kunne jeg ikke gjøre det. Da gikk jeg en lang tur med meg selv, og bestemte meg for at jeg likte scenen min. Og så kom et nytt lag regissørlærere, som Terry Gilliam og Volker Schlõndorff. Gilliam syntes scenen var flott, og roste meg for virkelig å prøve å gjøre noe, og Schlõndorff kalte meg "det lille geniet". Da gikk jeg en ny lang tur med meg selv, og skjønte at dette kom til å bli min karriere: Folk kom enten til virkelig å like det, eller de måtte bare venne seg til at sånn gjør jeg det.

- Det der er faktisk min jobb
Vi hadde veldig lavt budsjett på Reservoir Dogs, så jeg bestemte meg for to prøveuker med skuespillerne på forhånd. Det var redningen, for da fikk vi tygget oss gjennom stoffet, vi ble bikkjene. I livet mitt var det ingenting som hadde funka til da, og jeg var sikker på at jeg ville få sparken fra filmen med beskjed om at "filmbransjen er ikke for sånne som deg". Men etter de to prøveukene visste jeg det ikke ville skje, skuespillerne ville ikke tillate det. Da forsvant noe av angsten. Bikkjene – det var oss. Slik har det spesielle arbeidet mitt med foto utviklet seg: Jeg liker å være i situasjonen sammen med skuespillerne. Hver scene har sine innstillinger, men ikke to er like i samme film. Da jeg laget Reservoir Dogs bodde jeg fortsatt hjemme hos mamma. En dag kom fotografen inn på rommet mitt med tegninger av hver eneste innstilling hele filmen gjennom. Jeg hørte på ham, og til slutt spurte han hva jeg syntes? Jeg sa, flott, men det der er faktisk min jobb. Når jeg ikke vet hva jeg skal finne på, skal jeg spørre deg. Nå hører jeg om regissører som ikke tør skyte en restaurantscene fra 360 graders vinkel, for da sier alle "Reservoir Dogs". Poenget var å finne en kameraføring som ga følelsen av at man ikke kunne bryte bikkjenes sirkel. Jeg ønsket å skape en slags morsom realisme. Hva skjer når du går rundt i den kule dressen din mens volden rundt deg er helt reell. Å bli skutt i magen aktiverer alle kroppsvæskene og er en veldig langsom og smertefull død. Jeg tok utgangspunkt i dette for å skape en scene som også traff kinopublikummet i magen, men samtidig ga en følelse av pietà, som i en krigsfilm av Brian De Palma.

- Jeg stoler ikke på komponister
Musikken er svært viktig i filmene mine, men jeg stoler ikke på komponister. Man risikerer at det kommer en og driter over hele filmen. Hva om jeg ikke liker det og likevel må betale? Jeg har en av de beste soundtrack-samlingene i USA, det var sånn jeg begynte som filmskaper, ved å spille soundtracks på gutterommet og huske scenene. Nå jobber jeg med verdens beste komponister, men jeg trenger ikke å forholde meg til dem, jeg bare tar musikken og gjør det jeg vil. Kill Bill var et skritt inn i actionfilmen. Det var på det tidspunktet lenge siden jeg hadde laget en film, og jeg ønsket å få virkelig prøvd meg. Jeg elsker actionfilmer, de er de mest cinematiske, men samtidig vanskelige, særlig å koreografere og klippe. Jeg ønsket å lage en Kung Fu-film i asiatisk stil. Vanligvis skriver jeg ikke roller for spesielle skuespillere, men konsentrerer meg om å skape karakterer. Men da vi fant Uma Thurman, bestemte jeg meg for å jobbe tett med henne. Vi to samarbeidet om alt: kostyme, hårfasong. Det var veldig moro og hun tilførte masse. Så jeg lot mye være åpent i manus, så hun kunne komme med sine innspill. Jeg skrev drøssevis av scener jeg leste for henne, og hun kom med tilbakemelding på. Jeg hadde også planlagt en stor rolle for meg selv og trente Kung Fu i tre måneder sammen med skuespillerne. Jeg strakk dritten ut av meg og klarte til slutt å gjøre tre bevegelser riktig. Men det var veldig viktig, det ga meg autoritet i forhold til jentene. Jeg kunne si "slå hardere, raskere" uten at de sa "fuck you", for vi hadde vært gjennom samme treningen.

Forfatteren som lager film
Da vi laget toeren kalte jeg den Kill Bill Volume 2 for å understreke at det var andre delen av filmen, ikke en vanlig oppfølger. Og fordi jeg liker å tenke på meg selv som en forfatter som lager film snarere enn en regissør. Jeg leter alltid etter en eller annen form for komedie, jeg har lyst til å få folk til å le av ting de aldri har ledd av før. Når man ler på den måten blir det en nyhet, noe rampete som gjør deg medskyldig sammen med meg. Jeg er veldig glad i å skrive dialog, og den gjør seg best når den fremføres på en fin restaurant eller i et kult bilsete. Men de nye digitale teknikkene fucker opp biljaktscenene, jeg hater dem og blir mer og mer regressiv når det gjelder bruk av effekter. Før måtte jeg alltid tenke økonomi og redusere effektene til et minimum, nå er det bare å trykke på en knapp. Vi jobbet hardt for å få Kill Bill til å se ut som en gammeldags film av Shaw-brødrene. De lagde så råtne kopier at de bokstavelig talt måtte farges etterpå. Kill Bil ble skutt på den bleikeste og mest råkornete filmen vi fant, og farget og manipulert til den begynte å ligne disse.

Lager to typer filmer
Jeg lager to typer filmer: "Virkeligere enn virkelig"-filmer, som Reservoir Dogs og Pulp Fiction, som også kan være morsomme, og "film-filmer", som Kill Bill og Death Proof. Den heter for øvrig Boulevard de l’amour på fransk, jeg liker bedre den tittelen. Og jeg var så heldig å ha stuntdamen Zoë Bell i hovedrollen i den filmen, hun kommer godt gjennom som skuespiller også, og kan samtidig gjøre absolutt hva som helst – ja, hun insisterer på å gjøre alt selv. "Film-filmene" er filmer karakterene i de andre filmene mine ville gått og sett."Sa Tarantino med et smil. Seansen er over og han har ennå ikke sagt et ord om hva som er den egentlige inspirasjonen. Hvorfor han velger å spille visesangen "Bang Bang" på fortekstene av Kill Bill og la et barn komme inn når Uma Thurman og Vivica Fox herjer som verst. Eller hvorfor la en hevnscene utspilles mellom to vakre kvinner på stedet man anser som verdens tryggeste, et hjemlig kjøkken, og replikkene fremføres som var det gresk tragedie. Eller hvorfor han lar Kurt Russell, den snille onkelen fra Disney-filmene, spille bilmorderen med pansret bil hvor sjåføren ikke kan dø, bare passasjerene. Å svare på noe sånt ville vært u-tarantinosk smør på flesk.

Denne artikkelen står i siste utgaven av Rushprint.