Hva signaliserer NFI-logoen?

For de av oss regissører som stort sett følger utviklingen på Filmens Hus via nettsidene, har spenningen steget fra merkedag til merkedag. En sammenslåing er ingen enkel sak, det vet vi fra prosessene rundt Kunsthøgskolene og Nasjonalmuseet, og den kunstneriske gevinsten dette avstedkommer er ennå ingen dokumentert, snarere har Museet for Samtidskunst lidd under avlyste utstillinger og nedlagt bokhandel, og Kunsthøgskolene har fått en administrasjon som tar stadig mer av budsjettet, på bekostning av for eksempel skuespillerstudentenes undervisning.

Men pytt pytt, etter alle høringene og utvalgene, må da målet med den nye filmsammenslåingen være flere og mer mangfoldige filmer, mer nyskapende utviklingsbetingelser, og bedre kommunikasjon mellom de skapende kreftene og de som er satt til å administrere dette?

Spenningen sto i taket i forhold til hva den nye mastadonten skulle hete, og etter tre måneders venting og én utsettelse ble det med brask og bram annonsert, at navnet var: Norsk Filminstitutt!

Vi vet selvfølgelig ikke hvilke konkurrenter som tapte i siste sving. Kan det ha vært Edith Carlmar-huset? Arne Skouens institutt? Selvfølgelig umulige forslag, for da ville man favorisert yrkesgruppen regissør/produsent, som Carlmar tilhørte, eller den nå politisk ukorrekte kombinasjonen manusforfatter/regissør/produsent, som Skouen var, ja da kunne man jo like gjerne kalt det "Bent Hamer", eller tvert imot "Gunnar", som Nina Refseth kalte det, noe Dramatikerforbundets Gunnar Germundson tolket som et mer enn hyggelig signal.

Men så kom den store åpningen 31.mars. 15 profilerte filmregissører skulle inviteres, men før invitasjonene var sendt ut kom dementiet, og de 15 profilerte fikk hver sin mail fra det nye NFI om at de IKKE var invitert til åpningen. Ingenting er vel mer smigrende for en regissør i dette landet av olje og reklamefilm enn å motta beskjed om man IKKE er invitert til et statsarrangement, med mulighetene det innebærer for å være ansett som potensielle folkefiender, terrorister, eller klamme festbremser.

Den bedrøvelige sannhet var selvfølgelig at dette ikke hadde noe som helst med regissørene å gjøre, men redsel for ikke å få plass til alle som nå jobber på instituttene og i departementene og alle deres naurlig tilgrensende etater. Og at på denne typen arrangementer er regissørene irrelevante.

Så kom den virkelige bomben: Norsk Filminstitutts nye logo. Det nye banneret alle skal samle seg under, merkelappen som skal krone brevpapir med avslag og tilsagn, og som skal blåses hundre meter i været på internasjonale festivaler, som det stolte banneret hvorunder vi alle kjemper. Først da kom nedturen. Er vi lurt trill rundt? Her har de alle kongerikets designere og kunstnere til disposisjon, og så avstedkommes en logo selv ikke den mest nerdete i skoleavisen med bare ett ark igjen av letra-settet hadde turt å presentere.

Borte er de skjelvende skyggene til Norsk Filmfond, borte Norsk Filminstitutts blafrende film-vimpel, borte Norsk Filmutviklings optimistiske oppstrekninger. I stedet kommer noe som til forveksling ligner Statens fiskeridirektorat, Statens lotteritilsyn, eller gode gamle Statens Filmsentral med lukt av østeuropeisk gulvsåpe. Under logoen står det Film Film Film som det kanskje står FISK FISK FISK om man logger seg inn på Fiskeridirektoratet.

Alt som har vært brukt av tid og krefter på en omvelting, er det i virkeligheten bare en administrativ operasjon for å få det mer likt departementet som holder det i live? Skal Filmens hus bare tilhøre byråkratene? Det eneste logoen signaliserer, er at dette ikke er noe spesielt. Det der med film, altså.

Elsa Kvamme er filmregissør

NFI gjør oppmerksom på at logoen ikke er ferdig utviklet – det gjenstår et symbol som hører til.