Sex, død og Peter Greenaway

- Det finnes bare to virkelige temaer innen film: Det er sex og død. Penger er et tredje element, men det brukes til å kjøpe det ene for å unngå det andre, mener Peter Greenaway. Rushprint deltok på Master Class med den arrogante briten under filmfestivalen Kosmorama.

Peter Greenaway entret scenen med nesen aristokratisk oppover og kunstmalerens glød da han på Kosmorama i Trondheim introduserte sin nye film Nightwatching. Filmen tar for seg den nederlandske maleren Rembrandt og omstendighetene rundt hans mest berømte maleri Nattevakten.

- Filmen som kunstart er død! Den døde 23. 9, 1983, dagen fjernkontrollen kom i handelen. Siden har folk vært opptatt av å dekomponere utifra egne valg og hva oppdragelsesmediet fjernsynet har å by på.

Selv har han derfor valgt å forholde seg til tidløse malerier i filmen som visuell referanse. Det har gitt ham friheten til å gå fram og tilbake gjennom 8000 års kunnskap om illusjonisme og spillet mellom lys og mørke. I kontrast til filmmediets 112 år og nåtidsfilmens produksjonsform og finansiering, som gjør den stadig mer tekstbasert, ifølge Greenaway:

- Produsenter og støttemyndigheter gir stort sett f… i filmens visuelle språk, alt fores inn med skjeer så folk kan, som Brecht sa, legge hodet fra seg på hattehyllen før de går inn i salen. Nightwatching er en film som stiller de aller største krav til kunnskap og evne til å lese bilder, sa Greenaway, før han sendte oss inn i sine Rembrandtske fantasier, basert på et av malerihistoriens mest berømte bilder.

Filmen var likevel forbausende lite minimalistisk, tekstlig sett. Engelske dialoger sang i veggene fra Rembrandt, i Martin Freemans skikkelse, med sotete øyne steg han ut av dobbeltsengen, omgitt av alle han hadde portrettert og livredd for å ha blitt blindet. Men stort sett en nytelse av en film, med alle de Greenaway’ske kjennetegn: Obskure leker med mulig dødelig utfall, erotiske tilnærminger, sjalusi, sorg og intriger. Som visuell iscenesetter er han en av de store nålevende filmskapere, der han leker oss inn og ut av tablåer og massescener frigjort fra naturalisme, men hvor skuespillerne puster uanstrengt og man aldri gjetter hva som venter bak neste kamerasving. En iscenesettelse som fremfor alt tar utgangspunkt i at film = manipulering av lys kombinert med bevegelse.

I den etterfølgende Master Class innrømmet han sin gjeld til britenes hang-up på spill, særlig cricket, som har over 5000 regler. Og til den britiske public school, hvor han som 14-årig elev ble invitert av klassens "fete gutt" til å snike seg inn på en svensk film. "Svensk film" betydde da garantert nakne damer, religiøse anfektelser og svart magi. Bergmans Det syvende seglet tilfredsstilte alle tre forventningene, og fra da av visste Greenaway hva han ville i livet. Ikke minst da han fikk vite at denne middelalderfilmen var spilt inn utendørs på seks uker og for et svært beskjedent budsjett.

- Filmhistorien har bestått av tre korte epoker: Oppfinnelsen og oppvåkningen, som kulminerte med Sergei Eisenstein; konsolideringsfasen, med Vittorio de Sica og Federico Fellini, og så destruksjonen, som Jean Luc Godard påbegynte. Egentlig døde den som kunstart da Fassbinder forsvant i 1976, sa Greenaway, uten å tørke noen tåre av den grunn.

- Øyet er veldig dovent, og evolusjonsmessig 4 billioner år bak hjernen. Filmen burde bevege seg 60 ruter sekundet, sier Greenaway, som for noen år siden bestemte seg for å forlate den 7. kunstform og hugge den tilbake til sine enkelte elementer i form av installasjoner i forskjellige storbyer.

- Gjennom dekomposisjonen ønsket jeg å avskaffe den narrative historiens tyranni, kameramannens tyranni, skuespillernes tyranni, og gi publikum og de forskjellige fortellerelementene friheten tilbake. I mørkets by München brukte jeg bare lys og projeksjoner. I Trieste var det fokus på alle dramaets symbol-ladede rekvisitter, som sverd og hodeskaller. I skulpturbyen Budapest sto karakterene i sentrum. 100 arketypiske karakterer formet av skuespillere fikk hver sin boks folk kunne titte inn i. Der stod konger og dronninger, klovner og idioter på utstilling 24 timer i døgnet, med vaktavsløsning annenhver time.

Dette ga ham imidlertid lyst til å vende tilbake til filmen via prosjektet "Tulse Luper’s kofferter". En installasjon i form av 92 koffert som "et oppslagsverk" over alt som er skjedd siden uraniumet, atombombens grunnstoff, ble utskilt i 1911. I hver koffert finnes 92 rekvisitter som representerer hvert sitt historiske drama. Som i koffert nr 46, hvor det ligger 92 gullbarrer, alt gullet etter ofrene for det 3.riket. I hver gullbarre et drama som kunne vært en spillefilm, som historien om gullplombene fra de dreptes tenner, eller historien om enkene som ofret gifteringen sin.

Resultatet er blitt 92 DVD’er med tittelen "Tulse Luper’s kofferter," og syv timers spilletid. Foreløpig ingen kommersiell suksess, men smakebitene er utvilsomt mat for Kortfilmfestivalen. Som en ny versjon av Tusen og en natts "Sherazade", hvor en sovjetisk grensevakt via tolk tvinger en britisk fange til å tøyle vaktens sexhungrige kones lyst på historier. Imponerende iscenesatt og postkomponert, der Greenaway splitter bildet vannrett og lar to lag frodige skuespillere gjøre samme handlinger passe usimultant, "så tilskuerne kan velge hvem de liker best", med en elv pent dandert i forgrunnen.

I en annen koffert lå "En dag i et maleris liv," også et mesterverk av en kortfilm. Temaet er stadig Rembrandts "Nattevakten", men denne gang filmet med fast kamera, uten et klipp. Dramaet skapes gjennom skiftende lyssetting og postproduksjonens muligheter til å brenne bort og fokusere, klippe istykker eller la personene tre fram som tegneseriefigurer, med en kontrasterende lydside som rir oss gjennom forrige århundres mareritt.

- Det finnes bare to virkelige temaer innen film, sier Greenaway. Det er sex og død. Penger er et tredje element, men det brukes til å kjøpe det ene for å unngå det andre.

Myten om hans synkende kurve dementeres iallfall herved. På tross av pessimisme på filmens vegne oser hans seneste verk av en blanding kunnskap, smak og eksperimenteringslyst som får lerretet til å knitre, om det så gjelder å presentere italiensk malerihistorie på fem minutter.
- Og nå er jeg er i dialog med paven, betror han oss.

Så følg med. Kanskje slippes Kokken, Tyven og hans kone og hennes Elsker løs på det sixtinske kapell?

Foto: Peter Greenaway