Krigsoppgjøret i fjellheimen

De fleste norske filmer om krigsårene har vært lite nyanserte. Arne Skouens Kalde Spor er et hederlig unntak som står i kontrast til regissørens eget helteepos Ni Liv. 

Arne Skouen er mest kjent for filmen Ni Liv, om motstandsmannen Jan Baalsruds halsbrekkende flukt fra tyskerne under Annen verdenskrig. Men hans kanskje beste film er Kalde Spor, som tegner et langt mer nyansert bilde av motstandskampen og de moralske dilemmaene de som utkjempet den sto overfor.            

I begynnelsen av filmen møter vi Oddmund (Toralv Maurstad) som noen år etter krigen legger ut på ski over høyfjellet i stormfullt vær. Han virker målbevisst, nesten besatt, og kommer etter hvert til en liten hytte der han søker ly. Det er her i de snøkledde omgivelsene at historien begynner for alvor, når Oddmund konfronteres med spøkelsene som har hjemsøkt ham i alle årene etter krigen. Det var her han som los sendte en konvoi med motstandsfolk over fjellet alene. Selv ble han værende ved hytta for å passe kjæresten Ragnhild  (Henny Moan) som ikke lenger orket turen. Valget ble fatalt: Alle tolv i konvoien gikk i døden. Oddmund har i alle årene etter krigen forsøkt å forsone seg med at han ofret motstandskampen for kjærligheten – og tapte på begge arenaer. Ble han ikke værende ved hytta den natten for 15 år siden nettopp fordi hans rival Tormod (Alf Malland) plutselig dukket opp for å ta seg av Ragnhild? Etter hvert som snøføyka hvisker ut skillet mellom nåtid og fortid for Oddmund, blir vi med tilbake til de fatale dagene under krigen. Samtidig dukker også Ragnhild og Tormod opp og de tre gjenforenes nok en gang på høyfjellet i et nervepirrende drama.

Kalde Spor var Skouens fjerde og siste film om okkupasjonstiden. Den er et intenst drama om svik og skyld, og en problematisering av mytedannelser. Oddmund regnes som en motstandshelt, det er bare Ragnhild og Tormod som aner hele sannheten. Mange kunne levd videre uten for mange kvaler etter en sånn feilvurdering. Men bare ikke Oddmund. Når han vender tilbake til åstedet, forvandles det kaotiske og svikefulle snøfjellet til et bilde på en indre tilstand. Kalde Spor blir en film noir fra den snøkledden norske fjellheimen, eller en film blanc, der snøen har erstattet storbyens neonlys. Som anmelder Arvid Andersen beskrev det ganske treffende i Dagbladet: "Aldri er det ugjestmilde og harde fjellet skildret riktigere i norsk film. De er gjort gjennom mesterlige shots, sterkt illustrerende lydkulisser, knirkingen fra ski og staver på snøen, vinden og stormen…"

Kalde Spor er Skouens mest formfullendte film, og regissøren selv sa han var inspirert av den italienske filmmodernismens mester, Michelangelo Antonioni. Skouen mente Antonionis formsikre langsomhet kunne la seg overføre til et storslått drama i den norske fjellheimen. Kalde Spor har likevel mer fortettet dramatikk enn noen Antonionifilm, og Skouen makter å forene spenningen og den retrospektive fortellermåten. Det som gjør Kalde Spor til en så unik filmopplevelse er den vekten Skouen våger å legge på den storslåtte naturen som blir en karakter i seg selv. Ragner Sørensens filmfoto får fram snøfjellets brutale skjønnhet, enten det er under uforsonlige vind- og snøkast eller i krystallklart måneskinn. Og sist, men ikke minst: Å få se hovedpersonen trekke revolveren opp av anorakken mens han står på ski, er ikke akkurat hverdagskost i norsk film, og vel verd et gjensyn.

Denne omtalen står på trykk i bokutgivelsen 100 norske filmer du må se (Orion forlag). Du kan lese mer om boken her.

Kalde Spor vises også på Cinemateket i Oslo  torsdag 26. februar.