Troells magiske kamera

- Det finnes en direkte kobling mellom filmens hovedperson Maria og meg gjennom at fotografering også endret mitt liv, forteller Jan Troell om kinoaktuelle Maria Larssons evige øyeblikk.

Nettopp fotografering er det sentrale temaet i filmen, som bygger på virkelige personer og hendelser. Den fattige arbeiderkvinnen Maria Larsson lever sammen med sin tidvis alkoholiserte og voldelige ektemann Sigfrid og deres stadig voksende ungeflokk, som til slutt teller syv barn. En dag vinner Maria et fotografiapparat i et lotteri. Da hun ønsker å selge det til den lokale fotografen, innvier han henne i stedet i fotokunsten, noe som sakte endrer Marias syn på verden og seg selv.   Filmen utspiller seg på begynnelsen av 1900-tallet, en tid som Troell flere ganger har behandlet i sine filmer, blant annet i Utvandrerne (1971) og Nybyggerne (1972).

- Hvorfor det har blitt sånn, har jeg ikke ett enkelt svar på. Men jeg må erkjenne at epoken tiltaler meg, at jeg synes den er spennende. En del handler nok om nostalgi, fordi det er mine foreldres oppveksttid som jeg har fått ta del i gjennom fotografier og på den måten har et bilde av. I tillegg er det jo spennende å kunne forflytte seg til en annen tid, og det er jo et privilegium som vi filmskapere har, å få leve seg inn i og gestalte en annen tid.

SPESIALSKREV HOVEDROLLEN
Til tross for at filmen skildrer en hard tilværelse i fattige kår, er skaperglede og kreativitet et hovedtema, og likeledes kjærlighet; Maria sin kjærlighet til kameraet, til fotografen som lærer henne kunsten, til mannen hun elsker tross alt og til barna, finnes hele tiden tvunnet inn i historien. Historiefortelleren i filmen er hovedpersonen Marias eldste datter, Maja. Det var også hun som i virkeligheten først fortalte historien om Maria, til Troells kone Agneta Ulfsäter Troell. Hun intervjuet Maja i løpet av hennes seks siste leveår, frem til hun var 92 år gammel. Det ble til slutt rundt 100 kassetter med detaljerte intervjuer om hennes oppvekst og spesielt moren, som var en merkverdig person i sine omgivelser.

- Vi har jo også lagt til en del, fordi det jo ikke er en dokumentar. Men i hovedsak holder vi oss til den opprinnelige historien om Maria, sier Troell, som i tillegg til å ha regi også har vært med på å utarbeide manuset til filmen. Både konen Agneta og han har vært mye med i prosessen sammen med manusforfatter Niklas Rådström.

Manuset ble skrevet spesielt med tanke på Maria Heiskanen i hovedrollen, en skuespiller Troell har jobbet med flere ganger før.

- Hun gjorde blant annet hovedrollen i Il Capitano, som ble innspilt i 1990, da Maria var 19-20 år. Og når Agneta holdt på med dette materialet, så hun hele tiden for seg Maria, noe jeg også syntes passet veldig bra.

TROELLS EGNE MINNER
Selv om manuset tar utgangspunkt i de detaljerte fortellingene som hans kone samlet inn, er historien også på ulike måter bygget på hans egne minner og oppvekst.

- Det finnes en direkte kobling mellom hovedpersonen Maria og meg gjennom at fotografering også endret mitt liv. Jeg begynte å fotografere med mine foreldres svært enkle kamera da jeg var fjorten, og det gjorde et utrolig sterkt inntrykk på meg. Mørkeromsarbeidet, hele fremkallingsprosessen og forventningen med å vente på resultatet, foregikk i et skap hjemme hos mine foreldre. I dag, med digitale kameraer, mister man den opplevelsen av underet som skjer når et bilde vokser frem. Jeg er veldig glad for at jeg har fått oppleve den prosessen, sier Troell som mener kunsten absolutt kan ha en transformerende kraft.

Et annet referansepunkt til hans egen oppvekst er det sosiale miljøet. Troell vokste opp i Limhavn, den gang en industriforstad til Malmø. Flere av kameratene hans bodde under liknende kår som i filmen, og det er i stor grad minnene fra dette han skildrer.

- Min far var tannlege og vi bodde i eget hus med hage, og både mine og mine brødres kamerater kom gjerne hjem til oss og lekte. Men så var jeg også hjemme hos dem, og har på den måten bevitnet dette miljøet som barn. Og jeg har lenge, lenge drømt om at jeg skulle gjøre en film som bygger på mine minner fra barndommen. Og det har jeg langt på vei fått gjøre gjennom denne filmen.

NESTEN SVART-HVITT
Fotografering er altså det sentrale temaet i historien, og det kommer også til uttrykk gjennom et svært bevisst billedspråk i filmen, ikke minst i forhold til fargebruk.

- Jeg ønsket helt fra starten å redusere fargene så mye som mulig, og jeg kunne nesten gjort filmen i svart-hvitt. Det henger sammen med at vi nok ofte tenker på den tiden som svart-hvitt, fordi det er slik vi har opplevd det gjennom fotografier. Men i tillegg kan farger være misvisende, de kan romantisere og trekke oppmerksomhet bort fra det som er viktig. Derfor bestemte vi oss for å unngå farger i både klær og scenografi og holde oss til grått og ulike nyanser av jordfarger. Opptakene er i tillegg gjort på 16 mm, fordi 35 mm nesten gir for "fine" bilder. Jeg ønsket den litt grovere strukturen som man får gjennom 16 mm.   

Troell har en lang karriere bak seg, som teller nærmere 20 filmer. På 70-tallet laget han flere filmer i Hollywood, noe han ikke tror kommer til å skje igjen.

- For det første har jeg ikke noe spesielt ønske om det. For det andre tror jeg ikke det er realistisk at noen foreslår meg. Jeg er nok kommet forbi den alderen, sider den 77 år gamle regissøren, som i sin tid takket nei til et tilbud fra Warner Brothers om en kontrakt på 10 filmer. Det virket rett og slett ikke så fristende.

Troell kan likevel havne i Hollywood igjen, om enn ikke som regissør. Filmen hans er nemlig valgt ut som det svenske bidraget i konkurransen om å bli Oscar-nominert som beste utenlandske film. Dersom filmen skulle få en av de fem endelige nominasjonene, er Troell imidlertid mest opptatt av at det kan gi Maria Larssons evige øyeblikk mulighet til å nå frem til et større publikum.

- Det viktigste med å lage film er å kunne gi folk en opplevelse og at de blir grepet av historien. Men sånt kan man aldri vite, det er ingenting som er garantert, avslutter han.

Maria Larssons evige øyeblikk har norsk kinopremiere på fredag og er åpningsfilmen på BIFF.