- Klareringskulturen hemmer filmen

- Vi ser en klareringskultur på dokumentarfilmfeltet som kan føre til kreative begrensninger for produsenter og regissører, sier Torgeir Uberg Nærland ved Universitetet i Bergen. Nå forsker han på grensen mellom ytringsfrihet og opphavsrettigheter i dokumentarfilmproduksjon.

- Klareringskulturen innebærer at produsenter og regissører ofte ikke tør noe annet enn å klarere all gjenbruk av materiale med rettighetshaverne fordi de er redde rettslige eller økonomiske konsekvenser. Det er mye som tyder på at det har oppstått et skjevt maktforhold mellom dokumentarfilmskapere, som på sin side har lite ressurser, og rettighetshaverne, som har tilgang til juridiske ressurser, sier Torgeir Uberg Nærland.

Sammen med Leif Ove Larsen og Dag Elgesem er han i gang med forskningsprosjektet "Grensen mellom ytringsfrihet og opphavsrettigheter i produksjon av dokumentarfilm? En empirisk undersøkelse" ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB).

Prosjektet har som formål å kartlegge hvilke erfaringer dokumentarfilmskapere har med gjenbruk av rettighetsbelagt materiale i egne produksjoner.

- Dokumentarfilmsjangeren tar ofte opp kontroversielle spørsmål fra alternative synsvinkler. For å kunne fylle en kritisk rolle i offentligheten, er dokumentarfilmskaperne ofte avhengig av arkivmateriale, sier Nærland.

Som mener det har oppstått en klareringskultur, delvis på grunn av for lite juridisk kunnskap hos filmskaperne på dokumentarfilmfeltet, og delvis på grunn av rettighetshavernes tolkning av lovverket. Dette kan igjen få konsekvenser for dokumentarfilmskapernes mulighet til å ytre seg som de vil.

- Bruk av arkivmateriale innebærer ofte økonomiske kostnader som er vanskelige å bære for dokumentarfilmskapere. Blir materialet for dyrt og dermed vanskelig tilgjengelig, innebærer dette en potensiell innskrenkning av kreativ frihet, og i et større perspektiv en innskrenkning av den kritiske rollen som dokumentarfilmsjangeren kan fylle i offentligheten, sier Nærland.

- De store aktørene, som for eksempel NRK, har satt premissene dokumentarfilmskaperne forholder seg til. Om man for eksempel ønsker å lage en historisk dokumentar, er man helt avhengig av footage-materiale, som koster veldig mye. Det legger økonomiske begrensninger på produksjonen bare å finne frem til materialet. NRK tar seg betalt, ikke bare for bruken av materialet, men også for å finne det frem. I ytterste konsekvens, kan materialet bli for dyrt for filmskaperne, forklarer han. 

Nå er det imidlertid slik at lovverket, gjennom Åndsverksloven, åpner for gjenbruk av materiale i mye større grad enn det som er praktisert i bransjen.

- Klareringskulturen har etablert seg til tross for at Åndsverksloven, og spesielt sitatretten, i stor grad faktisk gir dokumentarfilmskapere anledning til sitering fra åndsverk uten klarering og økonomisk vederlag.

 - Det har oppstått et misforhold mellom juss og praksis på feltet, og dagens praksis kommer i all hovedsak rettighetshaverne til gode på bekostning av dokumentarfilmskapere, sier Nærland, som legger til at økt kjennskap til Åndsverksloven hadde vært et gode for folk i dokumentarfilmfeltet.

Det er gjennom nær kontakt med bransjen at Nærland nå samler data til forskningsprosjektet. I tillegg til tett dialog med dokumentarfilmmiljøet i Bergen, vil alle medlemmene i henholdsvis Produsentforeningen og Norske filmregissører motta en spørreundersøkelse knyttet til gjenbruk av rettighetsbelagt materiale i egne produksjoner.

- En tett dialog er viktig, både for å øke vår egen forståelse for forholdene i bransjen, og for at vi skal kunne bidra til å øke bevisstheten rundt rettighetsproblematikken på feltet og på sikt kanskje være med på å forandre eksisterende praksis. Det er jo nettopp dette som i hovedsak det som er målet for prosjektet vårt, avslutter Nerland.

Institutt for informasjons- og medievitenskapp ved UiB lanlegger å holde et seminar om dokumentarfilm og rettigheter til våren, der Nærland og hans kolleger presenterer sine funn.