Hollywoodsystem for fall?

Vil forfatterstreiken i Hollywood bli det endelige påskuddet for å endre et system som nesten ikke har forandret seg på femti år, spør Alex Iversen. 

I Hollywood streiker forfattere i film- og tv-industrien, og streiken ser ut til å dra ut. Da jeg skriver dette, er den inne i sin fjerde uke. På kort sikt er jeg personlig mest bekymret for at streiken skal vare så lenge at "Lost" ikke kommer tilbake på skjermen rett etter nyttår som planlagt. Det er nesten så ille at jeg mister nattesøvnen hvis jeg tenker for mye på akkurat det. Langt mer alvorlig enn nattesøvnen til en obskur norsk tv-spaltist, er det imidlertid at forfatterstreiken kan komme til å få grunnleggende konsekvenser for hvordan hele den amerikanske fjernsynsindustrien er organisert. Streiken vil komme til å ramme alle i Hollywood hvis partene ikke finner en snarlig løsning, men det er de store amerikanske nettverkene som har mest å tape.

For å forstå bakgrunnen for streiken, og hvor dypt konfliktene mellom forfatterne og Hollywood-studioene stikker, må man tilbake nesten 20 år, til den siste forfatterstreiken i 1988. Den gangen varte streiken i fem måneder, og den fikk to varige konsekvenser. For det første markerer dette året det virkelige gjennombruddet for reality-tv. Når nettverkene ikke lenger kunne fylle sendeplanene med sitcoms, såper og andre dramaserier, ble de tvunget til å fylle tiden med å vise ulike former for virkelighetsbaserte programmer, ofte med kamerateam lå på hjul etter brann-, politi- og sykebiler. Disse actionpregede "bæ-bu-programmene" fikk overraskende mange seere, og nettverkene oppdaget dermed hvordan de kunne spare penger på å eliminere både forfattere og plagsomme og dyre skuespillere. For det andre knyttes streiken i 1988 til et gjennombrudd for kabel-tv. Etter streiken var det åtte prosent av seerne som aldri kom tilbake til nettverkene, de fleste av dem forsvant inn i kabeluniverset.

I 1988 var det imidlertid et annet medium som var i ferd med å få sitt virkelig store gjennombrudd: Videomaskinen. Og det er her "hunden ligger begravd" i forhold til dagens konflikt. Da forfatterne og studioene kom til enighet den gangen, var ikke forfatternes representanter framsynte nok til å forstå at en stor del av inntektsstrømmen fra filmer og tv-programmer i fremtiden ville komme fra salg av videoer, og seinere, dvd-er. Forfatterne ble den gangen avskrevet med "knapper og glansbilder". I dag er digitaliseringen og nettet igjen i ferd med å kanalisere inntektsstrømmen i nye retninger. Men denne gangen har forfatterne forbannet seg på at det som skjedde i 1988 ikke skal skje igjen, og de vil sikre seg at de får betalt når verkene deres selges over nye digitale plattformer. Foreløpig er det ingen som tjener store penger på dette, noe som er nettverkenes argument for ikke å komme forfatterne i møte, men ingen tør, forståelig nok, å ta sjansen for at dette ikke skal endre seg i fremtiden.

Vil du lese hele kommentaren fra siste utgave av RUSHPRINT? Tegn abonnement og få gratis tilgang på bladutgavens digitale arkiv: ABONNEMENT