Stig Andersen mener den norske regissøren må stikke fingeren i jorda: Det viktigste for filmskapere er å være i bevegelse, og utfordre nye fortellermåter, tekniske løsninger og distribusjonskanaler. Ellers går det med oss som med platebransjen.

Denne artikkelen står på trykk i siste utgaven av Rushprint.

Den såkalte kampen mellom regissører og produsenter blir mer og mer tullete for hver runde. Vi lever i en kommersiell verden der alt skal selges – med fortjeneste. Hvis samtlige produsenter går konkurs blir det laget lite film. Selv ikke den i realiteten største og viktigste "indirekte produsenten" – Norsk filmfond, eller Norsk filminstitutt, som det nå heter – vil kunne forhindre det. Og er det et noen som virkelig har forsøkt å støtte regissørenes sak, er det nettopp Filmfondet. Det lages knapt film i Norge uten statlig støtte. Skulle noen likevel gjøre det utenfor offentlige støtteordninger, ville det måtte ende med gjennomkommersielle produkter – langt på siden av hva "kunstnerisk" anlagte regissører ønsker å ta i.

Når det gjelder dokumentarfilm er situasjonen antakelig dobbelt så vanskelig som for spillefilm. Filmfondet har vært en reddende engel for mang en dokumentarfilmregissør og produsent – og gjort det mulig å overleve utenfor tv-kanalenes underbetalte, seertallsstyrte virkelighet. Norsk filmfond har antakelig det største ansvaret for at filmproduksjonen i Norge ikke forflates.

Oppblåst selvbilde?
Menneskets behov for eksponering er umettelig. Det å sette spor etter seg – vise at en har eksistert – er ved siden av seksualiteten vår viktigste drivkraft. Innen kunsten har det tradisjonelt vært akseptert at veien til ære og berømmelse er lang. Slik er det ikke lenger. Den amerikanske billedkunstneren Andy Warhol var forutseende: "The day will come when everybody will be famous for fifteen minutes." Tilstrømningen til skapende yrker har derfor aldri vært større. Det er merkelig at så mange velger å utdanne seg til arbeidsløshet. Det er enda merkeligere med forfengeligheten som ofte er knyttet til det å kunne si at jeg er musiker, billedkunstner eller regissør. Flotte ord som liksom innebærer at man er noe mer en kassadama på Rimi. Når viljen til selveksponering er omvendt proporsjonal med evnen til å skape, er resultatet gørrkjedelig for publikum og et personlig nederlag for opphavsmannen. Når jeg-et blir viktigere enn det som skapes, fjerner man seg så langt som mulig fra begrepet kunst. Serien filmer av regissører som vil fortelle alt om seg selv er lang og smertefull.

If you can’t make it in Norway, you can’t make it anywhere…
Det har vært – og er stadig – pompøse jålebukker i registolen. Selv om det å være regissør kan være ganske forskjellig fra spillefilm til dokumentar, har statlig sjenerøsitet og svake produsenter i mange tilfeller gjort Norge til et herlig land for nettopp denne yrkesgruppen. At virkeligheten nå har innhentet vårt hjemlige filmmiljø kan enkelte regissører selvsagt beklage – enten de drømmer om egen kunstneriske fortreffelighet eller i skjær nostalgi tenker tilbake på "gamledager" da de kunne opptre som konger i eget univers. Det virker som de sureste og mest forurettede utspill kommer fra de "misforståtte talenters" rekker. De har ikke oppdaget at verden har forandret seg. Det har flere i produsentleddet som nå er blitt langt mer profesjonalisert, men også der i gården har man meget god grunn til å tenke over situasjonen. De audiovisuelle mediene befinner seg der rock-/popmusikk var for en generasjon siden: Alle fikk råd til å kjøpe gitar, deretter trengte de ikke lydstudioer – og i dag knapt produksjons- og distribusjonsleddet gjennom plateselskapene. Har dette drept kunstnerisk, nyskapende skaperkraft? Neppe, selv om de tradisjonelle kanalene for populærmusikk er i ferd med å bli retarderte, kommersielle og dritkjedelige. Vi drukner i middelmådig ungpikepop og liksom-rock der ytre fakter og pupper henger igjen som innholdsløse relikter.

Pompøse krokodilletårer
Dette er selvsagt satt på spissen, men når jeg leser og hører om "kunstneriske" krokodilletårer blant enkelte av filmregissørene er det ikke medfølelse som vekkes. Det er ytterst få som kan kalles kunstnere med en personlig og genuin form- og fortellerglede. De fleste er håndverkere som gjør jobben sin mer eller mindre bra. Innenfor tv har regissørene forstått dette, og lager tilnærmelsesvis oppdragsfilm. Spillefilmregissører – derimot – har rimeligvis langt større ambisjoner og selvbilde. Slik sett likner de mer på tradisjonelle kunstnere som forfattere og malere, men i motsetning til den enorme egotrippen disse kan utfolde, er forutsetningen for å lage film samarbeid – og ikke minst å skaffe penger. Det er nå en gang slik at pengene bestemmer, og at den som er økonomisk ansvarlig må ha det siste ordet: altså final cut. Dette begrepet har vært et slags spøkelse for mange regissører. Hvis de er så engstelige for produsentmakten, kan de jo skifte til en som tør satse på nettopp dem. For nøkkelen til bra film – uansett sjanger – ligger som sagt i samarbeid og gjensidig tillit. Ønsker en regissør å ha absolutt kontroll kan en av Norges mest originale filmskapere, Bent Hamer, stå som forbilde. Han produserer og regisserer sine filmer selv. Hvorvidt hans personlige underfundighet kunne blitt enda bedre i samarbeid med en sterk produsent er selvsagt umulig å si, men han har fått det som han vil. Bent Hamer sutrer ikke, han våget å ta sjanser – og han lykkes!

Spark i rompa
Det skjer mye lovende innenfor filmen – nasjonalt som internasjonalt. Billig utstyr og effekten av unge, kreative miljøer gjør seg gjeldende ved siden av de tradisjonelle veiene. Den såkalte Stavanger-bølgen er eksempel på folk som ville skape et eget uttrykk – og lyktes. Internasjonale lavbudsjettproduksjoner som Mumblecore-filmene fra USA blander fakta og fiksjon, og det skrives knapt manus. Slike "gjør det selv"-filmer har ikke en gang kinolerretet som endestasjon, men nettet. Det er mange muligheter til å utforske nyskapende måter å lage og distribuere film på. I stedet for å sykne hen i selvmedlidenhet og angst for egen kunstneriske integritet, må det heller letes etter utfordringer. Det viktigste for filmskapere er å være i bevegelse, og utfordre nye fortellermåter, tekniske løsninger og distribusjonskanaler. Ellers går det med oss som med platebransjen.

Ikke til troende
Enhver produsent er avhengig av en regissør som kan gi liv til en filmatisk fortelling, men i forrige nummer av Rushprint hevder Sirin Eide at regissørene dyttes utover sidelinjen. De " beste og mest interessante filmene fra de siste årene har vært initiert av regissørene". Mannen som elsket Yngve er eksempel på en dristig produsent (Motlys) som tok opsjon på Tore Renbergs bok, og engasjerte unge, nyutdannete regissør Stian Kristiansen omtrent før han var ferdig på Lillehammer. Reprise – en av de beste filmene de siste årene – ble til i et nært samarbeid mellom regissør Joachim Trier og en meget kreativ produsent, hvis jeg kjenner Karin Julsrud rett (4 ½). Og Respekt, som nettopp hadde premiere, er et eksempel på en alternativ film der den debuterende regissøren Johannes Joner samarbeidet utmerket med et av Norges best kommersielt drevne produksjonsselskaper (Nordisk Film).

Hvor er eksemplene på at produsenten har tyrannisert regissøren, og ødelagt et kunstnerisk, høyverdig produkt ved tvangsbruk av final cut?
Klarer regissøren overhodet ikke å få gjennomslag for sine visjoner og drømmer, får han eller hun takke nei eller velge en annen produsent – eller bli postbud.

Stig Andersen er regissør og produsent i Nordisk Film

NB! Les også Grethe Bøes debattinnlegg der hun som regissør svarer på Andersens kritikk.

Foto: Federico Fellini – auteuren som primadonna