Lynch gjenoppdager magien

Løsningen på gåten Inland Empire er åpenbart at det ikke finnes noen løsning.

Den morsomste tolkningen så langt var en amerikansk kritiker som leste filmen som et sorgarbeid på vegne av alle arbeidsplassene som har forsvunnet fra Hollywood etter at filmstudioene flagget ut produksjoner til Øst Europa. Denne tolkningen må tilskrives Lynch’ trang til å demonisere Hollywood og mystifisere europeiske steder og aksenter.

Selv om formen er eksperimentell, og kan minne om debutfilmen Eraserhead, er rollegalleriet svært likt det vi møtte i Mulholland Drive. Laura Dern spiller Hollywoodstjernen Nikki Grace som får tilbud om den kvinnelige hovedrollen i et sørstatsdrama om utroskap og mord. Men så viser det seg at manuset er en ny versjon av et uferdig polsk filmprosjekt det hviler en forbannelse over. Skuespillerne i de sentrale rollene døde, akkurat som figurene i folkeeventyret det var basert på. Når Nikki møter opp til leseprøver, blir filmsettet ”hjemsøkt”, og det åpner seg ukjente rom i filmstudioet.

Det er her filmen åpner eller lukker seg, alt ettersom man er klar for Lynch’ krevende dramaturgi. Snart befinner Nikki seg i en polsk film, eller en polsk setting, før filmen tar uttallige avstikkere til de mest underlige steder – blant annet en sitcom-scene der skuespillerne har kaninhoder og utveksler kryptisk dialog til en lattermaskin – før den når sitt tragiske klimaks ikke langt unna de kjente gatene i Mulholland Drive. I likhet med den filmen får man en følelse av at det hviler noe ondskapsfullt over filmindustrien, en slags forbannelse, men Lynch begrenser seg til insinuerende, uavklarte bilder. Som en traumatisert Alice i Eventyrland jages Nikki fra det ene kaninhullet til det neste; gjennom herskapshus, bakgater, mørke rom, før hun ender i rennesteinen langs Hollywood boulevard.

Inland Empire er Lynch’ mest eksperimentelle film så langt. Med nye digitale kameraer har han etter eget sigende fått en ny frihet. Han slipper å bruke det tunge produksjonsapparatet som må forflyttes fra scene til scene, og kan filme hver enkelt scene uttalige ganger uten å måtte tenke på kostnadene. Denne kreative omfavnelsen av videoformatet gjennomsyrer Inland Empire på en måte jeg ikke har sett i noen annen film siden Jonathan Couettes Tarnation. Filmen rommer mange kjente Lynch-motiver, men fortellergleden vitner om en mester som har forelsket seg på nytt i sin uttrykksform. I overgangen til det digitale uttrykket har noe av særpreget ved Lynch’ stil forsvunnet til fordel for noe vi ennå ikke kan se rekkevidden av. Kontrasten mellom lys og skygge, som de digitale kameraene gjengir dårlig, var essensiell for atmosfæren i filmer som Lost Highway, men her er den fraværende. Det samme er den raffinerte bruken av farger som gjorde Blue Velvet og Mulholland Drive så sofistikerte.

Det vi isteden får er en medrivende og agressiv utforsking av det mer utydelige digitale bildet. Det krever større tålmodighet enn hva Lynch’ tidligere filmer har krevd av oss.

Tidligere kunne Lynch formørke hjørner av billedflaten med bevisst filtrering av lyset for å skape uhygge. Denne gangen er de utydelige hjørnene resultat av formatets begrensninger, og Lynch anvender ikke alltid begrensningene til sin fordel (selv om han klokelig holder seg i hovedsak til nærbilder). Han leker seg begeistret med sin nyvunne frihet og lar det på godt og vondt skli ut. Jeg må innrømme at jeg falt ut av filmen en rekke ganger. Men jeg ble fort dratt inn igjen, for man vet aldri hva som kan skje i neste øyeblikk. Filmen er ikke ”tenkt” dramaturgisk på forhånd, noe som er befriende og åpner opp for det uforutsette. Bakdelen ved dette kreative frislippet er grenseløsheten ved prosjektet. Iblant måtte jeg bare klamre meg til de få dramaturgiske ankerfestene som finnes i filmen, ute av stand til å manøvrere meg i filmskaperens nye univers.

Inland Empire er også en kjærlighetserklæring til Laura Dern. Hun er i bildet så å si hele tiden og leverer sin beste rolleprestasjon noensinne. Lynch forvrenger ansiktet og kroppen hennes i filmens marerittaktige lek med identiteter og geografi. Hun henger tappert med i svingene og er stort sett en aktiv meddikter i filmen – ingen ”lost” skuespiller i en eksperimentfilm. Det er noe rørende ved hennes vilje til å underkaste seg de underligste og mest krevende scener og samtidig komme ut av det med æren i behold.

Jeg trodde vi hadde fått nok av Derns ansikt, slik det er benyttet som klisjefull ”klovnemaske” i en rekke filmer (deriblant Wild at Heart). Men her kan hun framvise et imponerende register som Lynch og hans fotografer (blant annet nordmennene Odd Geir Sæther og Ole Johan Roska) fanger opp med stor intensitet. Derns ansikt gir oss den nødvendige humane nærkontakten i Lynch’ filmatiske nybrottsland og demmer opp for mye av filmens grenseløshet. Så får vi håpe Lynch selv ikke drukner i den kreative flodbølgen som nå har revet ham med.