Opprivende om krigen

Mens Løver for lam og In the Valley of Elah bringer Irakkrigen hjem til USA, er Brian de Palmas Redacted en av årets mest opprivende og kontroversielle filmer. Kjetil Lismoen har sett de tre første sentrale Hollywoodfilmene som berører krigskonflikten i Irak og Afghanistan.  

Løver for lam, som nylig hadde norsk kinopremiere, og In The Valley of Elah og Redacted, som begge ble lansert i Venezia, er de mest direkte skildringene av Irakkrigens virkninger som til nå er produsert i Hollywood. Løver for lam er Robert Redfords mest politiske film noensinne, og kan skilte med stjerner som Tom Cruise og Meryl Streep i sentrale roller. Redford har en forkjærlighet for noble rollefigurer, og denne filmen er intet unntak. Her har han gitt seg selv rollen som universitetsprofessoren som maner sine studenter til å ta stilling til det som foregår i Midtøsten. Han vekker to apatiske studenter mer enn han selv setter pris på, når de melder seg som frivillige til fronten av "krigen mot terroren" i Afghanistan.

Løver for lam er en typisk "message movie" som vinker mye med pekefingeren. Rollefigurene snakker filmen nesten i senk, og det formidles lite vi ikke vet fra før: Okkupasjonskrigen hadde kanskje et nobelt utgangspunkt, men hele affæren er blitt kompromittert av hybris og inkompetanse. Krigen er blitt umoralsk, men det samme vil en umiddelbar tilbaketrekning være.

Filmen veksler mellom tre parallelle historier som ikke belyser hverandre eller tilfører historien en ekstra dimensjon. Rollefigurene legger ikke skjul på sine intensjoner, enten det er senatoren (Tom Cruise) som hevder han kan løse floken eller journalisten (Meryl Streep) som har rettferdigheten på sin side. Redford legger seg her laglig til hugg for de som mener at Hollywood er arnested for "pinko liberals" som tjener fett på å lufte sin dårlige samvittighet gjennom middelmådige filmer.

Løver for lam er et rop til den amerikanske offentligheten om å ta stilling til den rollen den amerikanske krigsmakten har påtatt seg i Irak og Afghanistan. Men filmen mangler dramatisk nerve og emosjonell tyngde. Det mangler ikke In The Valley of Elah, som får norsk premiere på nyåret. Her møter vi det maskuline ikonet Tommy Lee Jones i fritt fall som patriotisk far som mister troen på Amerika etter tapet av sønnen. Men det er ikke i selve krigen i Irak han mister ham, men som følge av en moralsk kollaps innad i sønnens hæravdeling, der tortur av fanger er utbredt.

In The Valley of Elah er Irakkrigens Coming Home, i den forstand at den bringer krigen hjem. Filmen preges av en erkjennelse av at Irak ikke bare er en fjern utpost for amerikanske geopolitiske interesser, men at krigen der symboliserer noe større – den handler om hva Amerika skal være.

Regissør og manusforfatter Paul Haggis fikk sitt gjennombrudd med Oscarvinneren Crash (2005), en film som ga inntrykk av å uttrykke noe viktig om rasisme, men som forvandlet alle i Los Angeles til hatefulle rasister. I In The Valley of Elah er Haggis i det minste mer presis i sin symbolbruk. Når Lee Jones heiser det amerikanske flagget opp ned mot slutten av filmen, er det ikke vanskelig å forstå signalet. Nasjonen er i ulage. I likhet med Løver for lam finnes det ingen vei ut av uføret, det hersker en grunnleggende forvirring med hensyn til tingenes tilstand. Det er, som tittelen på Charles Fergusons eminente dokumentarfilm om okkupasjonskrigen, No end in sight. Haggis lar skuespillerne lire av seg enkelte svulstige replikker, og det er mye takket være Tommy Lee Jones kontrollerte, dempede spill at filmen ikke kollapser. Haggis bruker Jones status som en slags amerikansk arketype for alt den er verd, og det fungerer stort sett. Jones framstår som en mann som har mistet illusjonene før han vet det selv, som en bokser som fortsatt står etter et overraskende slag. Det forvirrede ansiktet er essensen av filmen, og, om vi skal tro Haggis, amerikanernes tilstand for øyeblikket.

De fleste av de nye fiksjonsfilmene skildrer krigen fra et amerikansk perspektiv. I Brian de Palmas Redacted skildres imidlertid krigens lidelser i større grad fra irakernes perspektiv. Her gjentar han grepet fra sin empatiske krigsfilmklassiker Casualties of War (1989) som skildrer hva krig gjør med overgriperne og ofrene. De Palma spiller ikke på følelsesmessig identifikasjon, men tar i bruk en rekke "godarske" grep som bryter med alle tenkelige krigsfilmkonvensjoner. Redacted er en av årets mest fascinerende forsøk på å speile den mediefiltrerte krigen, kanskje med håp om å få oss til å tenke mer kjølig over det vi ser. Om De Palma lykkes er jeg imidlertid usikker på, for han risikerer hele prosjektet mot slutten med et nesten dumdristig grep.

Redacted er den første filmen som tar utgangspunkt i de amerikanske soldatenes utstrakte filming fra krigshandlingene. Slike opptak florerer på YouTube og i mer gjennomførte dokumentarfilmer som Gunner Palace.
I Redacted filmer soldatene hverandre, de er like medie- og metabevisste som de er ignorante overfor irakerne som omgir dem. Redacted speiler handlingen gjennom flere filtre, på komfortabel avstand, men bryter av og til gjennom med sjokkerende bilder: En irakisk tenåring voldtas og drepes; en hjemmelagd bombe river av benet til en amerikansk soldat mens en annen får kappet av hodet under fangenskap. Og helt til slutt, som for å rive oss løs fra kinosetet, viser De Palma forferdelige nærbilder av lemlestede og døde irakere.

Disse bildene er problematiske, for å si det mildt, og det er kanskje eneste årsaken til at de vises. Men bildenes opprinnelse er uklar, og det er vanskelig å si hva De Palma ønsker å oppnå med å vise dem. De Palma har skapt noe som likner en antikrigsfrise, et slags kvasi-Guernica for den digitale mediealder. Men i likhet med krigen i Irak så unndrar filmen seg klarhet, og De Palma kan beskyldes for diletanteri. Han er ikke like spekulativ som filmskaperne bak The Kingdom  Men så legger da heller ikke de skjul på at de har laget en ren underholdningsfilm.

Alle disse tre filmene er laget for å tjene penger – det ligger i filmproduksjonens natur. Men foreløpig har ingen tjent noe på dem, for det er tydelig at det amerikanske kinopublikummet ikke har lyst til å høre budskapet. I likhet med Irwin Winklers krigsfilm Home of the Brave - som var den første fiksjonsfilmen om okkupasjonen av Irak – har kinopublikummet vraket filmen og kritikkene har vært negative. Derfor kan det synes som om denne tendensen stikker litt dypere enn lommeboka. For når filmselskapene velger å satse på det som helt innlysende er bad for business, da vet du at forandringenes vinder blåser i amerikansk film.   

Deler av denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet