Neglisjeres de unge?

Til tross for publikumsuksesser som Kill Buljo og Switch lages det få filmer for de mellom 15 og 25 år. – Det er underlig at det lages så få filmer for denne gruppen, sier spillefilmkonsulent Vera Micaelsen, som mener vi trenger en egen barne- og ungdomsfilmkonsulent.  

Hvorfor lages det egentlig så få norske filmer for den norske kjernemålgruppen: unge mennesker mellom 15 og 25 år? Er konsulentenes smak i utakt med ungdommens sensibilitet? Ville suksessene Fritt vilt, Kill-Buljo og Switch passert rødpennen om produsentene hadde søkt gjennom den ordinære konsulentordningen og ikke den markedsbaserte potten? Vera Micaelsen, langfilmkonsulent i Norsk filmfond, tar til orde for større bredde innenfor barne- og ungdomsfilmen.

- Dette er en veldig interessant diskusjon. Midlene til norsk film er begrenset, samtidig som det er veldig mange som ønsker å lage film. Og når vi har ordning som markedsordningen, åpner det for at konsulentene kan velge mer kunstnerisk konsentrerte filmer. Men også for oss som konsulenter er det viktig å stille spørsmålet: I hvilken grad treffer dette en målgruppe? Samtidig er det mulig å få støtte til en film med en snever målgruppe på 10 000-30 000. Ellers ville man bare fått realisert én type prosjekter, sier hun.

Som undrer seg over hvorfor ikke flere ønsker å lage filmer om og for unge mennesker.

- Det er veldig underlig at det lages så få filmer for kjernemålgruppen mellom 15 og 25 år. De fire barnefilmene i fjor stod jo for omtrent 65 prosent av besøket. Jeg forstår ikke hvorfor de norske filmprodusentene – hvis det da kun hadde dreid seg om inntjening – ikke utelukkende lager barnefilmer. Men man kan jo være glad for at filmtilbudet ikke er oversvømmet av norske skrekkfilmer for 18-åringer, mener Micaelsen.

Hun mener det er opp til produsentene å fremskaffe prosjektene.

- Jeg ville misbrukt min rolle hvis jeg, som den yngste konsulenten, bare skulle ha gitt støtte til ungdomsfilmer. Det er jo ikke min oppgave som konsulent å programmere og sørge for repertoar. Det er produsentenes oppgave å sørge for repertoar. Men jeg mener vi burde hatt en barne- og ungdomsfilmkonsulent. Og hvis jeg kunne bestemt, mener jeg at minst halvparten av alle norske filmer burde vært barne- og ungdomsfilmer. Men utfordringen er at det ikke kommer nok prosjekter inn. I den tiden jeg har sittet her har det kommet inn cirka 80 prosjekter på pulten, hvorav bare 6 er barnefilmprosjekter. Så det er tynt grunnlag å velge ut fra. Å skylde på systemet blir dermed å sparke ballen i veggen – den kommer tilbake. Produsentene må prioritere å lage barne- og ungdomsfilmer. Vi som konsulenter kan ikke være politi, sier hun.

Micaelsen mener denne diskusjonen er en del av den vanlige "kunst vs. kommers"-debatten.

- Som konsulent skal man velge det beste prosjektet. Og kommer det inn for eksempel et skrekk-, thriller- eller actionmanus som ikke er godt nok, skal det ikke få støtte. Men hva er definisjonen av "best"? Er det hva som er best for kunsten eller for store deler av folket?

Hun forstår at produsentene av barne- og ungdomsfilm heller går til markedsordningen.

- Jeg skjønner godt produsentene som velger 50/50-ordningen, som dermed slipper å forholde seg en konsulents vurdering. Men jeg skulle ønske man hadde hatt en slags markedskonsulent. En film som Lange flate ballær, som er sett av mange, kunne vært mye bedre. Det er jo nærmest en forbrytelse mot faget å slurve med håndverket når man bruker 18 millioner kroner. Når man først legger et kommersielt fundament gjennom en markedsordning, synes jeg det er litt leit er at man ikke går de ekstra rundene etterpå som ville høynet prosjektet – og dermed også skapt et enda større besøk, mener hun.

Som tror den norske filmen kan nå flere.

- Norske filmer har et mye større besøkspotensial. Radiopiratene, for eksempel, er sett av utrolig få. Og det er ikke fordi den er smal. Men vi har en kjempeutfordring med å nå publikum. Også med filmer som for eksempel Reprise og Blodsbånd. Utfordringen er å nå ut til publikum gjennom markedsføring og lansering. Mange av dem som har sett Fritt vilt og Switch ville hatt glede av Reprise. Men Fritt vilt og Switch har jobbet noe inne i gamperæva med lanseringen. Hvis man lager en kunstnerisk film, tenker man kanskje ikke like omfattende på lansering som med markedsfilm, mener hun.

Arild Kalkvik, seniorrådgiver i PricewaterhouseCoopers, undrer seg også over det labre trykket på kommersielt rettet barne- og ungdomsfilm i Norge.

- Vi er kommet et stykke i norsk film, og vi lager nå 25 filmer i året. Da mener jeg det er rom for det kommersielle. Man bør ønske å nå et stort publikum. Og at kjernepublikummet er mellom 15 og 25 år må man ta seriøst. Da kan man ikke bare servere såkalt høykultur. Man må ikke miste tilliten blant de som er mest på kino, mener han.

Kalkvik tror kjernerettede filmer har stor sjanse for å lykkes ofte.

- Man kan absolutt problematisere om man lager nok film rettet mot kjernepublikummet i Norge. Hvis man lager ned mot et par filmer i året – av totalt 25 – rettet mot kjernepublikummet, kan man etter hvert få problemer. Og det viser seg jo gang på gang at man faktisk klarer å nå denne målgruppen, til og med dokumentarer som Jenter og Ungdommens råskap. Med suksessen til filmer som Switch og Fritt vilt – ublu og uhemmete filmer rettet mot kjernepublikummet – kan man jo spørre seg: Hvorfor lages det ikke flere slike filmer? En forklaring på hvorfor konsulentfilmene sjelden er kjernemålrettede sjangerfilmer, er økonomisk. Hvis man har stor kommersiell tro på prosjektet, lønner det seg jo å bruke markedsordningen. Man tjener lite på å besøke konsulentene, sier han.