Har kvinner humor?

Skal vi få noe annet enn idealiserte Jeanne d’Arc-figurer, må vi tåle humor og dramatikk som også rammer våre mindre sjarmerende sider på uvanlige måter, mener Elsa Kvamme i sin kommentar til Grethe Bøes innlegg om kvinnene i nye norske filmer.

Har ”vi kvinner” humor?

Svaret på dette retoriske spørsmålet er selvfølgelig ja, men da jeg leste Grethe Bøes innlegg i Rushprint ble jeg i tvil. Alle mennesker har en eller annen form for humor, og vil le, iallfall inni seg, når et menneske med makt viser sin feilbarlighet. Evnen til å delta også i andre gruppers humor regnes som et sivilisasjons-fremskritt, og et enda høyere trinn er kanskje å kunne le av seg selv, sett med andres øyne. John Cleese har utviklet en teknikk for det siste, han bringer alltid inn en utenforstående betrakter når det er som pinligst. Egentlig er det rart at advokatstanden ikke har protestert mot hans advokat-portrett i A fish called Wanda, og at ikke det engelske rettssystem brøt sammen da de så hvor mye som kan røre seg under en hvit parykk og en svart kappe. Ville Norge tålt en Mona Høines-aktig figur i en lignende rolle?

Grethe Bøe har jo så rett i at det er skrint mellom kvinneroller som er annet enn godt etablerte fantasiprojeksjoner, og at kvinnelige regissører har store vansker med å få gjennomslag for et, forhåpentligvis, annet blikk.

Men hvorfor angripe Den brysomme mannen og Tatt av kvinnen? Filmer hvor regissører/manusforfattere/skuespillere endelig har klart å skape kvinneroller som er dramatiske, komiske, og, ikke minst, på samme frekvens som resten av universet. Når Grethe Bøe mener ikke å ha sett eller hørt om noen som har møtt slike damer, må jeg rekke opp hånden og si at det har jeg. Jeg har møtt dem på film, og i det møtet gjenkjente jeg trekk fra dagens virkelighet som gjorde at jeg lo hjertelig. Kanskje også fordi de spilte mot forventningen om kvinnen som en deilig bollebakende ”Solveig”. En myte også Den brysomme mannen tror på når han vil forlate alt for den hjelpsomme kontorsekretæren, og får sjokk når det viser seg at hans eneste fortrinn, i forhold til andre beilere, er muligheten for større leilighet.

Var det mulig ikke å identifisere seg med Trond Fausa Aurvågs smerte da han sto med smadret ansikt og Petronella Barker ikke så det? Hadde hun kysset ham og tørket sårene, ville filmen sannsynligvis vært slutt, om hun ikke hadde mer faenskap i bakhånd. Spørsmålet Grethe Bøe har all rett til å reise, er selvfølgelig ”ser han henne”, og hvorfor blir Marianne så lenge i leiligheten til en så lidenskapsløs mann? Men disse spørsmålene ligger også i filmene, og er med på å gjøre dem til noe det er gøy å snakke om. Vi må bare være enige om at film ikke er avbildet virkelighet, men et resultat av bevisste kunstneriske valg som ikke handler om hvordan man egentlig ”er”, men om hvordan man oppleves.

Det er relativt nytt at kvinner i norske filmer får ”skurke-rollen”, og på komedie-siden har det vel aldri vært gjort før, med unntak av i 37 ½. Grethe Bøes kjærlighetsbrev er en del av svaret på hvorfor dette sitter så langt inne. Det er ikke slik kvinner ønsker å se seg selv. Mens ”menns” umodenhet, kvinneangst og underutviklede evne til kommunikasjon har vært pisket ut i film etter film, har ”kvinnene” seilt suverent forbi med selvsikre Anne B.Ragde-smil og den indre vissheten om at ”we are the winners.” Men er det lykken for alle å få Hilde Hummelvold på besøk? Og er det ikke en fare for demokratiet når kvinner med bagen full av hemmelige nettverk påstår at hersketeknikker er noe bare menn bruker? Og det midt i Yssen/Valla-året. Hvis film handler om å drive ut demoner, må det i Norge i dag finnes potetåkre fulle av gull i feltet for Kvinneroller@makt/krig/ kjærlighet.no.

Nå er det på ingen måte bare norske kvinner som sliter med humor og selvironi. Men når Grethe Bøe mener det finnes en armé av skjønne kvinner som vil bli sett og samtidig legger så strenge restriksjoner på hvilke deler de vil vise fram, velter det fram stygge minner. Særlig husker jeg filmseminarer med ”feministiske” diskusjoner som sendte Buñuels Viridiana nord og ned, fordi de ikke kunne identifisere seg med henne. Og de politisk korrekte av begge kjønn som kalte Kathryn Bigelows Point Break en møkkafilm, som uforståelig nok var laget av en kvinne. Det tok litt tid før jeg sluttet å rødme over at sluttscenen var noe av det vakreste jeg har sett i en actionfilm. Jeg husker mine egne runder, særlig på 1980-tallet, med den autentisk baserte komedien Tyrker i Oslo og hans møter med Anne og Lisa, som også ble møtt med at ”sånne kvinner fins ikke”.

I den virkelige filmverdenen har kvinner mye makt, både i forhold til hvilke filmer som lages og hvorfor, og er ofte premissleverandører for hvem som blir valgt til å gjøre hva. Når fire av fire Varg Veum-regissører er menn, er det tydeligvis liten tro på at kvinner kan action. Samtidig er det et uttalt ønske ikke å se kvinner som ofre. Men skal vi få noe annet enn en ny runde idealiserte Jeanne d’Arc-figurer, må man tåle humor og dramatikk som også rammer ens mindre sjarmerende sider på uvanlige måter, og vedkjenne seg faktisk å ha makt, både i heimen og på jobb. Et nyttig skritt er kanskje å slutte å si ”vi kvinner”.

Elsa Kvamme er filmregissør (Fia og Klovnene, Maja Steinansikt)

Foto: Reprise