Selvtekten er tilbake

Med The Brave One har de siste årenes selvtekt på film nådd nye høyder: Hevneren er en kvinne – og hun nyter å utøve hevnen.

Med The Brave One har de siste årenes selvtekt på film nådd nye høyder: Hevneren er en kvinne – og hun nyter å utøve hevnen.

Selvtekt på film har lenge vært en amerikansk spesialitet. Fra 1940 og 50-tallets underskog av hardkokte b-filmer til 1970-tallets hevnere – mest kjent gjennom Clint Eastwoods Dirty Harry-figur og Charles Bronsons Death Wish-filmer – har amerikanerne kunnet leve ut politisk uspiselige hevnfantasier på lerretet. Den mest aparte varianten har vært den såkalte rape revenge-sjangeren, som ga voldtatte kvinner rett til å torturere og lemleste (en sjanger Quentin Tarantino gjør en hommage til i Grindhouse).

På 1980- og 90-tallet forsvant disse hevntoktene mer eller mindre fra kinomenyen, og Clint Eastwood skulle problematisere hevnmotivet i sin antiwestern, Nådeløse Menn. Men etter terroranslaget på Manhattan 11.09.01 har hevnen som motiv fått et oppsving i amerikansk film og tv-drama. Tv-serien ”24” var svært tidlig ute med å berøre tabuene forbundet med hevn – og bruk av tortur. Allerede de første sesongene ble arabere introdusert som terrorister og Jack Bauer stilt overfor torturistens dilemma: Ville han miste sin menneskelighet i denne moralske grenseoverskridende handlingen – selv om målet var aldri så hellig? Tv-publikummet anerkjente problemstillingen som relevant for en ny og farligere tid, og siden har Bauer tøyd strikken lenger. Samtidig har han fått selskap av en rekke kinofilmer der hevnmotivet har stått sentralt: Med fokus på individuell selvtekt i filmer som Man on Fire, The Punisher og Walking Tall, til politiske vendettafilmer som Munich og Vendetta.

I morgen er det premiere på en ny amerikansk film der hevnmotivet skildres på rystende måter. Og ikke bare det: Hevneren er en kvinne – og hun nyter det!

The Brave One var opprinnelig skrevet som en brutal hevnfantasi i Dirty Harry-tradisjonen, om vi skal tro regissøren Neil Jordan. Men han har etter eget sigende dempet tonen og overlatt til kinopublikummet å vurdere de moralske sidene ved hovedpersonens brutale hevntokter. Det er Jodie Foster som spiller hevneren som slår tilbake mot overgriperne som dengte henne bevisstløs og drepte en venn. Hun går ut i natten for å markere overfor alle voldsmenn at de ikke kan føle seg trygge, men det viser seg snart å være noe mer ved hennes behov for å utøve hevn – hun ser ut til å like det.

Foster selv sier at det var nettopp det som gjorde rollen spennende. Hun elsket å gi etter for sine primitive sider, har hun sagt i intervjuer, og Jordan har spilt opp til det samme ved å beskrive Fosters spill som nær en besettelse (”I thought that I’d never seen anybody in cinema want to kill a person so much as Jodie”, sa han til LA Weekly).

Jordan kan forstå at mange vil oppleve filmens amoral som problematisk. Men han mener at tidsånden som råder i Vesten akkurat nå er uavklart og preget av frykt. Og det er noe filmen reflekterer.

— Jeg er den typiske europeiske venstreradikaler, men jeg tror ikke noen i Vesten for tiden føler seg trygge på omgivelsene og sin egen plass i dem. Ingen kan forklare hvorfor en velutdannet lege i Glasgow antenner seg selv i en lastebil full av eksplosiver. Vi befinner oss i usikkert territorium, og det hersker mye frykt. Filmen gjenspeiler det.

Jordan og Foster er begge blitt beskyldt for å forherlige selvtekt – ved å skildre den nytelsen hovedpersonen får av å utføre hevnen. Jordan mener hovedpersonens hevntørst er noe som bor i oss alle. Men han mener folk får gjøre seg opp en mening selv.

— Om du stiller moralske spørsmål i en film, så skal du ikke komme med løsninger på dem. Folk må få diskutere dem. Jeg likte brutaliteten ved de spørsmålene som denne historien stiller.

The Brave One har premiere fredag 28.september

Selvtekten er tilbake

Med The Brave One har de siste årenes selvtekt på film nådd nye høyder: Hevneren er en kvinne – og hun nyter å utøve hevnen.

Med The Brave One har de siste årenes selvtekt på film nådd nye høyder: Hevneren er en kvinne – og hun nyter å utøve hevnen.

Selvtekt på film har lenge vært en amerikansk spesialitet. Fra 1940 og 50-tallets underskog av hardkokte b-filmer til 1970-tallets hevnere – mest kjent gjennom Clint Eastwoods Dirty Harry-figur og Charles Bronsons Death Wish-filmer – har amerikanerne kunnet leve ut politisk uspiselige hevnfantasier på lerretet. Den mest aparte varianten har vært den såkalte rape revenge-sjangeren, som ga voldtatte kvinner rett til å torturere og lemleste (en sjanger Quentin Tarantino gjør en hommage til i Grindhouse).

På 1980- og 90-tallet forsvant disse hevntoktene mer eller mindre fra kinomenyen, og Clint Eastwood skulle problematisere hevnmotivet i sin antiwestern, Nådeløse Menn. Men etter terroranslaget på Manhattan 11.09.01 har hevnen som motiv fått et oppsving i amerikansk film og tv-drama. Tv-serien ”24” var svært tidlig ute med å berøre tabuene forbundet med hevn – og bruk av tortur. Allerede de første sesongene ble arabere introdusert som terrorister og Jack Bauer stilt overfor torturistens dilemma: Ville han miste sin menneskelighet i denne moralske grenseoverskridende handlingen – selv om målet var aldri så hellig? Tv-publikummet anerkjente problemstillingen som relevant for en ny og farligere tid, og siden har Bauer tøyd strikken lenger. Samtidig har han fått selskap av en rekke kinofilmer der hevnmotivet har stått sentralt: Med fokus på individuell selvtekt i filmer som Man on Fire, The Punisher og Walking Tall, til politiske vendettafilmer som Munich og Vendetta.

I morgen er det premiere på en ny amerikansk film der hevnmotivet skildres på rystende måter. Og ikke bare det: Hevneren er en kvinne – og hun nyter det!

The Brave One var opprinnelig skrevet som en brutal hevnfantasi i Dirty Harry-tradisjonen, om vi skal tro regissøren Neil Jordan. Men han har etter eget sigende dempet tonen og overlatt til kinopublikummet å vurdere de moralske sidene ved hovedpersonens brutale hevntokter. Det er Jodie Foster som spiller hevneren som slår tilbake mot overgriperne som dengte henne bevisstløs og drepte en venn. Hun går ut i natten for å markere overfor alle voldsmenn at de ikke kan føle seg trygge, men det viser seg snart å være noe mer ved hennes behov for å utøve hevn – hun ser ut til å like det.

Foster selv sier at det var nettopp det som gjorde rollen spennende. Hun elsket å gi etter for sine primitive sider, har hun sagt i intervjuer, og Jordan har spilt opp til det samme ved å beskrive Fosters spill som nær en besettelse (”I thought that I’d never seen anybody in cinema want to kill a person so much as Jodie”, sa han til LA Weekly).

Jordan kan forstå at mange vil oppleve filmens amoral som problematisk. Men han mener at tidsånden som råder i Vesten akkurat nå er uavklart og preget av frykt. Og det er noe filmen reflekterer.

— Jeg er den typiske europeiske venstreradikaler, men jeg tror ikke noen i Vesten for tiden føler seg trygge på omgivelsene og sin egen plass i dem. Ingen kan forklare hvorfor en velutdannet lege i Glasgow antenner seg selv i en lastebil full av eksplosiver. Vi befinner oss i usikkert territorium, og det hersker mye frykt. Filmen gjenspeiler det.

Jordan og Foster er begge blitt beskyldt for å forherlige selvtekt – ved å skildre den nytelsen hovedpersonen får av å utføre hevnen. Jordan mener hovedpersonens hevntørst er noe som bor i oss alle. Men han mener folk får gjøre seg opp en mening selv.

— Om du stiller moralske spørsmål i en film, så skal du ikke komme med løsninger på dem. Folk må få diskutere dem. Jeg likte brutaliteten ved de spørsmålene som denne historien stiller.

The Brave One har premiere fredag 28.september

MENY