Bergmans høyre hånd

– Samarbeidet med Ingmar Bergman er det som først og fremst har vært min skole, forteller Sylvia Ingemarsdotter. Hun har vært Bergmans klipper til og fra gjennom 25 år, og er nå nyansatt professor på klippelinjen på Filmskolen i Lillehammer.

– Samarbeidet med Ingmar Bergman er det som først og fremst har vært min skole, forteller Sylvia Ingemarsdotter. Hun har vært Bergmans klipper til og fra gjennom 25 år, og er nå nyansatt professor på klippelinjen på Filmskolen i Lillehammer.

– Ingmar Bergman lærte meg å klippe dialog, at replikkene skal ligge eksakt i forhold til klippet – aldri noen slumpvis overlapping – betydningen av rytme, spill, blikk og pauser og viktigheten av presisjon og detaljer. Samarbeidet med Bergman er det som først og fremst har vært min skole, sier Sylvia Ingemarsdotter, Bergmans klipper til og fra gjennom 25 år, nå nyansatt professor 2 på klippelinjen på Filmskolen i Lillehammer.

– Var Bergman en like stor demon i klipperommet som på settet?

– Den første filmen vi jobbet sammen på var Høstsonaten, som ble innspilt i Norge. Demontaktene viste seg under innspillingen på Jar. Ingmar blir rasende på slarv, han har oversikt over allting, og kan plutselig spørre etter noe man ikke har tenkt på, men burde ha tenkt på, og da gjelder det å innrømme sine brister og ikke forsøke å vri seg unna ansvaret. Men når vi to flere måneder senere satt alene i et stort, mørkt klipperom på Bavariafilm i München, var situasjonen en annen. Han var mistenksom og sikkert forberedt på at det ikke skulle bli noe samarbeid, men jeg hadde for lengst forstått at her gjaldt det å være forberedt på alt, så jeg ga ham ikke det minste påskudd til å bli forbannet på meg. Det var en intensiv og lærerik periode, og vi fikk en gjensidig respekt for hverandre og ble gode venner.

Sylvia Ingemarsdotter begynte som klippeassistent på Europa Film i februar 1968 takket være lydmikseren Sven Fahlén, som mente at hun hadde talent for yrket. Selv sier hun at hun ikke hadde noen anelse om hva klipping innebar, men at hun var glad for å få en fast stilling med en svimlende lønn av 1000 svenske kroner i måneden. Det ble en kickstart inn i bransjen, for produksjonen på Europa Film var like omfattende som spennende på slutten av 60-tallet. Sydney Lumet filmatiserte Tsjekhovs Måken med skuespillere som Simone Signoret, James Mason, David Warner och Vanessa Redgrave, Susan Sontag regisserte Duett for kannibaler, Alf Sjöberg Faderen, Bo Widerberg og Grupp 13 gjorde politisk dokumentar om tennis i Båstad, Den vita sporten, og Roy Andersson regisserte En kärlekshistoria. Fra 1977 var hun frilans klipper på heltid og jobbet blant annet med Lars Thelestam (Hempas bar), Erland Josephson (Marmeladupproret) og Dusan Makavejev (Montenegro), samt Erik Gustavsson (Telegrafisten) og Liv Ullmann (Trolösa).

– Hvilken utdanning har du som klipper?

– Min utdanning har jag fått gjennom å arbeide praktisk, bortsett fra et års klippeutdanning på Sveriges Radio och Television, som det het i 1970-71. Jeg ble ansatt som klipper og klippet alt fra nyheter til tunge teaterproduksjoner. Min første langfilm var Mannen på taket i 1976. Bo Widerberg var Bergmans rake motsetning. Han improviserte friskt og fungerte best under kaos. Men ikke i klippingen; da var det fred og ro og kreativt samarbeid som dominerte.

Vil du lese hele intervjuet? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT

Bergmans høyre hånd

– Samarbeidet med Ingmar Bergman er det som først og fremst har vært min skole, forteller Sylvia Ingemarsdotter. Hun har vært Bergmans klipper til og fra gjennom 25 år, og er nå nyansatt professor på klippelinjen på Filmskolen i Lillehammer.

– Samarbeidet med Ingmar Bergman er det som først og fremst har vært min skole, forteller Sylvia Ingemarsdotter. Hun har vært Bergmans klipper til og fra gjennom 25 år, og er nå nyansatt professor på klippelinjen på Filmskolen i Lillehammer.

– Ingmar Bergman lærte meg å klippe dialog, at replikkene skal ligge eksakt i forhold til klippet – aldri noen slumpvis overlapping – betydningen av rytme, spill, blikk og pauser og viktigheten av presisjon og detaljer. Samarbeidet med Bergman er det som først og fremst har vært min skole, sier Sylvia Ingemarsdotter, Bergmans klipper til og fra gjennom 25 år, nå nyansatt professor 2 på klippelinjen på Filmskolen i Lillehammer.

– Var Bergman en like stor demon i klipperommet som på settet?

– Den første filmen vi jobbet sammen på var Høstsonaten, som ble innspilt i Norge. Demontaktene viste seg under innspillingen på Jar. Ingmar blir rasende på slarv, han har oversikt over allting, og kan plutselig spørre etter noe man ikke har tenkt på, men burde ha tenkt på, og da gjelder det å innrømme sine brister og ikke forsøke å vri seg unna ansvaret. Men når vi to flere måneder senere satt alene i et stort, mørkt klipperom på Bavariafilm i München, var situasjonen en annen. Han var mistenksom og sikkert forberedt på at det ikke skulle bli noe samarbeid, men jeg hadde for lengst forstått at her gjaldt det å være forberedt på alt, så jeg ga ham ikke det minste påskudd til å bli forbannet på meg. Det var en intensiv og lærerik periode, og vi fikk en gjensidig respekt for hverandre og ble gode venner.

Sylvia Ingemarsdotter begynte som klippeassistent på Europa Film i februar 1968 takket være lydmikseren Sven Fahlén, som mente at hun hadde talent for yrket. Selv sier hun at hun ikke hadde noen anelse om hva klipping innebar, men at hun var glad for å få en fast stilling med en svimlende lønn av 1000 svenske kroner i måneden. Det ble en kickstart inn i bransjen, for produksjonen på Europa Film var like omfattende som spennende på slutten av 60-tallet. Sydney Lumet filmatiserte Tsjekhovs Måken med skuespillere som Simone Signoret, James Mason, David Warner och Vanessa Redgrave, Susan Sontag regisserte Duett for kannibaler, Alf Sjöberg Faderen, Bo Widerberg og Grupp 13 gjorde politisk dokumentar om tennis i Båstad, Den vita sporten, og Roy Andersson regisserte En kärlekshistoria. Fra 1977 var hun frilans klipper på heltid og jobbet blant annet med Lars Thelestam (Hempas bar), Erland Josephson (Marmeladupproret) og Dusan Makavejev (Montenegro), samt Erik Gustavsson (Telegrafisten) og Liv Ullmann (Trolösa).

– Hvilken utdanning har du som klipper?

– Min utdanning har jag fått gjennom å arbeide praktisk, bortsett fra et års klippeutdanning på Sveriges Radio och Television, som det het i 1970-71. Jeg ble ansatt som klipper og klippet alt fra nyheter til tunge teaterproduksjoner. Min første langfilm var Mannen på taket i 1976. Bo Widerberg var Bergmans rake motsetning. Han improviserte friskt og fungerte best under kaos. Men ikke i klippingen; da var det fred og ro og kreativt samarbeid som dominerte.

Vil du lese hele intervjuet? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT

MENY