Yrke: Engangsregissør?

I høst langfilmdebuterer rekordmange regissører. Men statistisk blir filmen den første og eneste for de fleste. Hvorfor er det slik?

I høst langfilmdebuterer rekordmange regissører. Men statistisk blir filmen den første og eneste for de fleste. Hvorfor er det slik?

Torsdag 14. september arrangeres seminaret ”YRKE: FILMREGISSØR” i Tancred på Filmens Hus. Seminaret stiller spørsmålet ”Hva skal til for at de kunstneriske lederne kan lage best mulig film?” I den forbindelse har vi spurt noen regissører om, og i tilfelle hvorfor, høstens debutanter vil bli en ny generasjon engangsregissører. Regissørene mener talentjaget går på bekostning av erfaringen mange sitter inne med og at engangssyndromet ligger i filmens natur.

Under seminaret skal manusforfatter Ståle Stein Berg intervjue regissørene Sara Johnsen og Bent Hamer under overskriften ”Hva er regissørens viktigste oppgave?”. Sara Johnsen, som foreløpig har laget langfilmen Vinterkyss, tror en av grunnene til alle engangsregissørene er at mange brenner kruttet på første film.

– For det første tror jeg mange bare har én historie å fortelle. Dette er det samme som i litteraturen: Mange har egentlig ikke så enormt behov for å fortsette. Det tror jeg er litt av grunnen til alle engangsregissørene, sier hun.

Johnsen mener jaget etter nye talenter går på bekostning av veteranene.

– Det er positivt med debutanter, og man kan jo ikke bestemme seg for å ikke satse på debutanter, heller. Men det som er litt rart i den norske filmbransjen, er at kun en håndfull regissører lager flere filmer. Deres posisjon burde vært styrket. Det er viktig at det stimuleres rundt talentene som fins. Det er veldig mye fokus hele tiden på noe nytt, og de som ofte uttaler seg om filmpolitikk, fokuser på å få inn friske øyne. Man har liten respekt for de som har vært lenge i bransjen. Men man blir jo bare bedre og bedre. Det er en fordel for bransjen at man får regissører som har kontinuitet ved å lage flere filmer. Man må finne en balansegang, mener hun.

Hun mener et tettere samarbeid mellom tv og film kan bidra til å holde regissørene i arbeid.

– Det er viktig med gode arbeidsforhold, slik at man kan overleve på å skrive. Men man må jo på en måte drive seg selv. Jeg mener man burde fått opp produksjonen i NRK Drama. Det er hardt for de regissørene som ikke lager reklame å holde seg oppe økonomisk, siden det er langt mellom hver film. Et tettere samarbeid mellom film og tv hadde kanskje vært noe, sier hun.

Eva Isaksen (Døden på Oslo S, Mors Elling) er blant veteranene blant de aktive filmregissørene i Norge. Hun jobber både med film og tv-drama. På seminaret intervjuer Elisabeth Sjaastad henne, sammen med Anja Breien, Erik Poppe og Jens Lien, under overskriften ”Den brysomme regissøren. Hva er optimale arbeidsforhold for en filmregissør?”

– Engangsregissørfenomenet er ikke noe nytt. Og vi har ikke lenger noen store, tunge produksjonsmiljøer. Miljøene er nå små og splittet, og da kan man raskt kvitte seg med forrige generasjon. Man har ikke tilstrekkelig tålmodighet med regissørene. Den første filmen fra en regissør får produsenten og offentligheten litt gratis. Ideen har gjerne ligget i magen i flere år. Aksel Hennie har sagt han jobbet i åtte år med Uno, sier hun.

Isaksen mener det er viktig å gi regissørene tid.

– Det tar tid å utvikle tankegods, og man utfører gjerne første film på rå kraft, mer til tross for enn på grunn av. Men da man begynner på film nummer to, forstår man at man må leve av det, med fødsler og studielån. Da har man ikke lenger seks år å gå på, og man må ha hjelp og pleie. Jeg har mange forfattervenner, som innimellom får telefon fra forlaget: ”Skriver du? Trenger du et forskudd?” Hos oss er det mer en ”bruk og kast”-mentalitet. Det tar tid å utvikle noe, og der er forlagene mye flinkere. Vi lever i en rastløs tid, og vi har oss selv å takke for at vi ikke greier å pleie talentene, mener hun.

Isaksen mener regissørene må få mer støtte i perioden mellom filmer.

– En stor årsak til alle engangsregissørene er at støtteordningene har prioritert produsentene. Ingen ordninger tilgodeser regissører i den perioden det tar å planlegge et nytt prosjekt. Gutta lager reklamefilm, men jentene gjør ikke det. Og jeg tror konsulentene, som deler ut midlene, synes det er mer sexy å ha funnet talentet selv enn å bygge på forrige konsulents strålende talentfunn. Jeg ser den mekanismen, som kan gå på bekostning av andre, sier hun.

Hun tror, som Johnsen, at et tettere samarbeid mellom film og tv vil hjelpe regissørene.

– Det er ikke lenger fast ansatte regissører i NRK, og alle prosjekter settes ut på anbud. NRK er en stor og tung aktør i utvikling, og filmfolk har endret holdningen til tv. For noen år siden var det ikke fint, men nå er det i seriene, som Sopranos og Six feet under, at det skjer mye nytt. Jeg skulle ønske at veldig mange flere banket på dørene hos tv, sier hun.

Som er blant flergangsregissørene.

– Jeg er heldig som har fått fortsette, og jeg er vel en av de få som lever bare av å regissere. Men uten tv hadde jeg ikke jobbet med dette lenger, sier hun.

Manusforfatter, produsent og regissør Bent Hamer (Eggs, Salmer fra kjøkkenet, Factotum) synes engangsregissørsyndromet er uheldig, men undrer seg på om det ikke ligger i filmbransjens natur.

– Det er uheldig, og jeg skulle ønske det var flere som lagde flere enn en film – noen som hadde noe i seg. Å være regissør burde være en svær jobb, ikke noe man bare gjør en gang. Og det er naturlig å ville se mer enn en film av en regissør. I stedet for 40 engangsregissører skulle man selvsagt ønske seg ti eller tjue regissører som hadde utviklet seg. Men det har nok noe med forutsetningene i støttesystemet å gjøre, der de fleste lager sin første film. Det blir mange enkeltprosjekter, som står og faller på offentlig støtte fra de som bevilger. Men hvordan er dette i andre land? Kanskje det ligger i sakens natur at det er slik? undrer Hamer.

Han tror ikke en elitesatsing er noen løsning.

– Det er vanskelig å se at man skal satse på en elite. Vil man treffe bedre på det? Hvem skal man satse på? Hvordan skal man velge ut?
Til syvende og sist tror Hamer at de fremste vil overleve i bransjen.

– Har man noe å by på, så vil man synes. Det er jeg ganske sikker på. Om det er kommersielt eller kvalitetsmessig. Men man må ha både talent og talent til å realisere sitt talent, sier han.

Regissør Vibeke Idsøe (Jakten på nyresteinen, 37 ½) synes erfaring ikke verdsettes i den norske filmbransjen.

– Det er rart at ikke erfaring gis noen verdi. Hvis man ser på hva Jens Lien gjør nå, ser man hvor langt han har kommet med erfaring. Jeg er ganske sikker på at Den brysomme mannen ikke kunne vært en førstefilm. En slik film bygger på kontroll over alle elementer, og det er virkelig klasseforskjell mellom Jonny Vang og Den brysomme mannen, mener hun.

Hun mener man må tenke langsiktig.

– De store regissørene lager gjerne mange filmer før de blir gode. Derfor er det viktig at man får lage flere filmer, ikke bare en. Da begynner man jo på nytt hver gang. Det er en rar mekanisme at nytt nødvendigvis skal være spennende, og at erfaring ikke betyr noe. Men – samtidig er det viktig å slippe til nye folk, sier hun.

”YRKE: FILMREGISSØR”: Torsdag 14. september i Tancred på Filmens Hus.
Seminaret er gratis, og man melder seg på gjennom [email protected] (innen 8. september)

Foto av Sara Johnsen

Yrke: Engangsregissør?

I høst langfilmdebuterer rekordmange regissører. Men statistisk blir filmen den første og eneste for de fleste. Hvorfor er det slik?

I høst langfilmdebuterer rekordmange regissører. Men statistisk blir filmen den første og eneste for de fleste. Hvorfor er det slik?

Torsdag 14. september arrangeres seminaret ”YRKE: FILMREGISSØR” i Tancred på Filmens Hus. Seminaret stiller spørsmålet ”Hva skal til for at de kunstneriske lederne kan lage best mulig film?” I den forbindelse har vi spurt noen regissører om, og i tilfelle hvorfor, høstens debutanter vil bli en ny generasjon engangsregissører. Regissørene mener talentjaget går på bekostning av erfaringen mange sitter inne med og at engangssyndromet ligger i filmens natur.

Under seminaret skal manusforfatter Ståle Stein Berg intervjue regissørene Sara Johnsen og Bent Hamer under overskriften ”Hva er regissørens viktigste oppgave?”. Sara Johnsen, som foreløpig har laget langfilmen Vinterkyss, tror en av grunnene til alle engangsregissørene er at mange brenner kruttet på første film.

– For det første tror jeg mange bare har én historie å fortelle. Dette er det samme som i litteraturen: Mange har egentlig ikke så enormt behov for å fortsette. Det tror jeg er litt av grunnen til alle engangsregissørene, sier hun.

Johnsen mener jaget etter nye talenter går på bekostning av veteranene.

– Det er positivt med debutanter, og man kan jo ikke bestemme seg for å ikke satse på debutanter, heller. Men det som er litt rart i den norske filmbransjen, er at kun en håndfull regissører lager flere filmer. Deres posisjon burde vært styrket. Det er viktig at det stimuleres rundt talentene som fins. Det er veldig mye fokus hele tiden på noe nytt, og de som ofte uttaler seg om filmpolitikk, fokuser på å få inn friske øyne. Man har liten respekt for de som har vært lenge i bransjen. Men man blir jo bare bedre og bedre. Det er en fordel for bransjen at man får regissører som har kontinuitet ved å lage flere filmer. Man må finne en balansegang, mener hun.

Hun mener et tettere samarbeid mellom tv og film kan bidra til å holde regissørene i arbeid.

– Det er viktig med gode arbeidsforhold, slik at man kan overleve på å skrive. Men man må jo på en måte drive seg selv. Jeg mener man burde fått opp produksjonen i NRK Drama. Det er hardt for de regissørene som ikke lager reklame å holde seg oppe økonomisk, siden det er langt mellom hver film. Et tettere samarbeid mellom film og tv hadde kanskje vært noe, sier hun.

Eva Isaksen (Døden på Oslo S, Mors Elling) er blant veteranene blant de aktive filmregissørene i Norge. Hun jobber både med film og tv-drama. På seminaret intervjuer Elisabeth Sjaastad henne, sammen med Anja Breien, Erik Poppe og Jens Lien, under overskriften ”Den brysomme regissøren. Hva er optimale arbeidsforhold for en filmregissør?”

– Engangsregissørfenomenet er ikke noe nytt. Og vi har ikke lenger noen store, tunge produksjonsmiljøer. Miljøene er nå små og splittet, og da kan man raskt kvitte seg med forrige generasjon. Man har ikke tilstrekkelig tålmodighet med regissørene. Den første filmen fra en regissør får produsenten og offentligheten litt gratis. Ideen har gjerne ligget i magen i flere år. Aksel Hennie har sagt han jobbet i åtte år med Uno, sier hun.

Isaksen mener det er viktig å gi regissørene tid.

– Det tar tid å utvikle tankegods, og man utfører gjerne første film på rå kraft, mer til tross for enn på grunn av. Men da man begynner på film nummer to, forstår man at man må leve av det, med fødsler og studielån. Da har man ikke lenger seks år å gå på, og man må ha hjelp og pleie. Jeg har mange forfattervenner, som innimellom får telefon fra forlaget: ”Skriver du? Trenger du et forskudd?” Hos oss er det mer en ”bruk og kast”-mentalitet. Det tar tid å utvikle noe, og der er forlagene mye flinkere. Vi lever i en rastløs tid, og vi har oss selv å takke for at vi ikke greier å pleie talentene, mener hun.

Isaksen mener regissørene må få mer støtte i perioden mellom filmer.

– En stor årsak til alle engangsregissørene er at støtteordningene har prioritert produsentene. Ingen ordninger tilgodeser regissører i den perioden det tar å planlegge et nytt prosjekt. Gutta lager reklamefilm, men jentene gjør ikke det. Og jeg tror konsulentene, som deler ut midlene, synes det er mer sexy å ha funnet talentet selv enn å bygge på forrige konsulents strålende talentfunn. Jeg ser den mekanismen, som kan gå på bekostning av andre, sier hun.

Hun tror, som Johnsen, at et tettere samarbeid mellom film og tv vil hjelpe regissørene.

– Det er ikke lenger fast ansatte regissører i NRK, og alle prosjekter settes ut på anbud. NRK er en stor og tung aktør i utvikling, og filmfolk har endret holdningen til tv. For noen år siden var det ikke fint, men nå er det i seriene, som Sopranos og Six feet under, at det skjer mye nytt. Jeg skulle ønske at veldig mange flere banket på dørene hos tv, sier hun.

Som er blant flergangsregissørene.

– Jeg er heldig som har fått fortsette, og jeg er vel en av de få som lever bare av å regissere. Men uten tv hadde jeg ikke jobbet med dette lenger, sier hun.

Manusforfatter, produsent og regissør Bent Hamer (Eggs, Salmer fra kjøkkenet, Factotum) synes engangsregissørsyndromet er uheldig, men undrer seg på om det ikke ligger i filmbransjens natur.

– Det er uheldig, og jeg skulle ønske det var flere som lagde flere enn en film – noen som hadde noe i seg. Å være regissør burde være en svær jobb, ikke noe man bare gjør en gang. Og det er naturlig å ville se mer enn en film av en regissør. I stedet for 40 engangsregissører skulle man selvsagt ønske seg ti eller tjue regissører som hadde utviklet seg. Men det har nok noe med forutsetningene i støttesystemet å gjøre, der de fleste lager sin første film. Det blir mange enkeltprosjekter, som står og faller på offentlig støtte fra de som bevilger. Men hvordan er dette i andre land? Kanskje det ligger i sakens natur at det er slik? undrer Hamer.

Han tror ikke en elitesatsing er noen løsning.

– Det er vanskelig å se at man skal satse på en elite. Vil man treffe bedre på det? Hvem skal man satse på? Hvordan skal man velge ut?
Til syvende og sist tror Hamer at de fremste vil overleve i bransjen.

– Har man noe å by på, så vil man synes. Det er jeg ganske sikker på. Om det er kommersielt eller kvalitetsmessig. Men man må ha både talent og talent til å realisere sitt talent, sier han.

Regissør Vibeke Idsøe (Jakten på nyresteinen, 37 ½) synes erfaring ikke verdsettes i den norske filmbransjen.

– Det er rart at ikke erfaring gis noen verdi. Hvis man ser på hva Jens Lien gjør nå, ser man hvor langt han har kommet med erfaring. Jeg er ganske sikker på at Den brysomme mannen ikke kunne vært en førstefilm. En slik film bygger på kontroll over alle elementer, og det er virkelig klasseforskjell mellom Jonny Vang og Den brysomme mannen, mener hun.

Hun mener man må tenke langsiktig.

– De store regissørene lager gjerne mange filmer før de blir gode. Derfor er det viktig at man får lage flere filmer, ikke bare en. Da begynner man jo på nytt hver gang. Det er en rar mekanisme at nytt nødvendigvis skal være spennende, og at erfaring ikke betyr noe. Men – samtidig er det viktig å slippe til nye folk, sier hun.

”YRKE: FILMREGISSØR”: Torsdag 14. september i Tancred på Filmens Hus.
Seminaret er gratis, og man melder seg på gjennom [email protected] (innen 8. september)

Foto av Sara Johnsen

MENY