Ukens film fra Filmarkivet er et dristig og «udramatisk» forsøk på å nærme seg Columbine-tragedien. Men er det i det hele tatt mulig?
Hvordan er det mulig å gjenskape den grufulle massakren som fant sted på Columbine High School i Colorado i 1999, da to elever meide ned et dusin medelever med maskingevær?
Det finnes nok av øyenvitneskildringer som kunne gjort en nervepirrende film eller TV-dramatisering mulig. Men er det i det hele tatt mulig å forklare hva som ledet frem til massakren på en meningsfull måte, ut over de åpenbare forklaringsmodellene om mobbingen drapsmennene var blitt utsatt for?
Den amerikanske regissøren Gus van Sant har muligens erkjent at dette ikke er mulig. Hans forsøk på å gjenskape timene før massakren i Elephant er en uvanlig dempet nedtelling som underspilles så voldsomt at man iblant sitter igjen med en følelse av et voldsomt antiklimaks.
Elephant er en eksperimentell og uvanlig sjangerhybrid: Den er både et drama og en dokumentar – men likevel ikke noe tradisjonelt dokudrama.
Den flyter av gårde med en nesten nonchalant cinema verité-aktig stil, mens den følger både drapsmennene og deres ofre i timene før blodbadet inntreffer.
Vi blir presentert for en tilsynelatende helt alminnelig hverdag på Columbine High, eller en tilsvarende skole i dagens Amerika, men uten å komme nær noen av elevene. Det nærmeste vi kommer en hovedperson er John, som til gjengjeld virker selvutslettende med sin lange pannelugg og sine overfladiske ytringer. I likhet med de øvrige tenåringene i filmen «spiller» han ikke i vanlig forstand, men gestalter snarere en versjon av seg selv og tiltales i filmen med sitt virkelige navn.
Mangelen på nærhet til rollefigurene skyldes Van Sants stil: Han plasserer kamera bak rollefigurene og lar det stort sett være der, sjelden avbrutt av følelsesmessig bevegende reaksjonsbilder. Det minner ikke så lite om fortellerposisjonen i et dataspill, der spilleren kan bevege seg over åpne flater og sirkle inn mål. Van Sant trekker en parallell når han i en scene lar de to drapsmennene spille nettopp et first shooter-dataspill, selv om jeg er usikker på om han med det forsøker å påvise en sammenheng mellom spillverdenens vold og den virkelige volden de to guttene snart skal sette ut i livet.
Selv om van Sant på sin stillferdige måte skildrer skolegården som en darwinistisk lekegrind der like barn leker best, får vi ingen svar eller indikasjoner på årsaken til den ufattelige tragedien. Problemet er at van Sant heller ikke stiller noen spørsmål.
Vi får se de to drapsmennene, Alex og Eric, i alminnelige og ofte kjedelige situasjoner. De spiller dataspill og spiser frokost – Eric spiller til og med Beethovens ”Måneskinnssonaten” på pianoet hjemme. Men hvor interessant er det at også sosiopater gjør hverdagslige ting?
Det nærmeste vi kommer en kontroversiell eller politisk ladet handling, inntreffer når de to guttene får tilsendt automatvåpen de har bestilt per postordre – og det kommer frem at de fikk rabatt fordi de abonnerte på et våpenblad.
Van Sants bevisste nedtoning av den ytre dramatikken er likevel skremmende, og det fremstår som akkurat så kaotisk som man kan tenke seg: De to «soldatene» avfyrer skuddene i en nummen, dopet tilstand, mens ofrene enten flykter eller blir stående forvirret, ute av stand til å forstå hva som skjer. Som for å understreke det uvirkelige ved situasjonen drar fotografen et vannspeil over kameralinsen. Denne effekten er samtidig illustrerende for van Sants nederlagsdømte tilnærming til hele prosjektet: I møte med det ufattelige, det som kanskje ikke lar seg beskrive, lar han den tåken som har omhyllet filmens univers for alvor tetne til.
Se filmen hos Filmarkivet.no: ELEPHANT
Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet
