– En bitter smak

Påstanden om at TV 2 lot seg presse av mektige annonsører til å ta ”Smaken av hund” av sendeskjemaet har ikke rot i virkeligheten, hevder Odd Isungset, redaksjonssjef Dokument 2. Her svarer han på kritikken Jon Martin Førland og Are Syvertsen rettet mot TV2 i forrige uke på rushprint.no.

Påstanden om at TV 2 lot seg presse av mektige annonsører til å ta ”Smaken av hund” av sendeskjemaet har ikke rot i virkeligheten, hevder Odd Isungset, redaksjonssjef Dokument 2. Her svarer han på kritikken Jon Martin Førland og Are Syvertsen rettet mot TV2 i forrige uke på rushprint.no.

Jon Martin Førland og Are Syvertsen har fått 1 million kroner i støtte fra stiftelsen Fritt Ord for å lage en dokumentarfilm som verken NRK eller TV2 ønsker å vise.
I frustrasjon over avslaget tyr de i siste utgave av Rush Print, og i en rekke andre medier, til et velkjent grep. De hevder at TV 2 har latt seg presse av annonsørene til å stoppe filmen. Og de bruker store ord som sensur, og mener det er en fare for ytringsfriheten at ingen TV-kanaler vil vise dokumentaren ”Smaken av Hund”.

De har også arrangert visninger, og diskutert denne trusselen mot ytringsfriheten på Parkteatret i Oslo og på kortfilmfestivalen i Grimstad. Det underlige er at jeg, som angivelig skal ha sensurert filmen, ikke har blitt invitert til å ytre meg, verken i Rush Print, i Grimstad eller i de to debattene i forbindelse med kinovisningene som hadde den prangende overskriften ”smaken av sensur”

Ytringsfrihet?

En hver frihet betinger et ansvar. Førland og Syvertsen har fått den friheten som så mange andre etterlyser i Rush Print; de har fått en million kroner til å ytre seg på film uten forhåndsavtale med en TV-stasjon.

De tar opp telefonsamtaler, filmer skjult, og klipper en førsteversjon om norsk matproduksjon som er full av brudd på Vær Varsom-plakaten. Først får de nei fra NRK, seinere også fra TV 2. Ingen av oss vil påta oss redaktøransvaret for å vise filmen.

NRKs nei forteller ikke regissørene noe om. Men TV 2 skal angivelig ha overlatt redaktørjobben til annonsørene. Det smaker av sensur, sier de refuserte. TV 2 ga etter for press, leser jeg på det ene nettstedet etter det andre. Og det topper seg med at de refuserte ytrer seg om at de er bekymret for ytringsfriheten over to sider i VG.

Annonsør-press?

Påstanden om at TV 2 ble stoppet av mektige annonsører er i realiteten en påstand om at vi svikter vårt samfunnsoppdrag. Når den gjentas og gjentas, uten dokumentasjon og uten at jeg får ta til motmæle, blir jeg etter hvert såpass oppgitt at jeg nå gjerne vil at vår begrunnelse for å takke nei til filmen kan bli offentlig kjent for filmarbeidere gjennom Rush Print.

Fakta er at det såkalte presset i denne saken har vært langt mindre enn i de fleste andre kontroversielle saker jeg har vært borti de siste årene. Jeg har ikke fått ett eneste brev, ingen hissige e-poster, og ingen henvendelser fra godt gasjerte forretningsadvokater. Men jeg har sammen med filmskaperne Jon Martin Førland og Are Syvertsen vært med på avtalte forhåndsvisninger for de medvirkende. Mennesker som har vært intervjuet i timevis, og som ser at kun de mest perifere spørsmålene der de kommer dårligst ut, er tatt med. Mennesker som har blitt klar over at telefonsamtalene de deltok i er tapet, og tenkt brukt i en film. Mennesker som har fortalt at de føler seg krenket, lurt og forledet av filmskaperne.

Slike reaksjoner gjør inntrykk. Jeg lytter, og har som prinsipp at jeg skal kunne se alle som ble eksponert i våre sendinger inn i øynene etter sending. Jeg vil forsikre meg om at det vi utsatte dem for kanskje var hardt, men at det var rettferdig og med renslige metoder. I ytringsfrihetens navn respekterer jeg også det presseetiske prinsipp som handler om å gjengi meningsinnholdet i det intervjuobjektet sier. Det skjer ikke i ”Smaken av hund” der regissørene åpenbart jakter etter de minste feilsnakkelser. Derfor ble det etter møtene med intervjuobjektene klart for meg at jeg ikke kunne sende denne filmen i Dokument 2s flate.

Demokratisk problem?

Regissørene hevder at det er et demokratisk problem at filmen ikke blir vist på TV. De vil gjerne vite hva som har skjedd på bakrommet. Det kan de gjerne få, for her er ikke noe annet bakrom enn TV 2s interne diskusjoner. De har handlet om hvor synd det er at et så viktig tema har blitt behandlet på en måte som ville føre til en debatt om journalistiske metoder, i stedet for den ønskede debatt om matproduksjon. Anmeldelsen av filmen i avisa Nationen bekrefter dette, med sin tittel ”Stanken av journalister”.

Presset har ellers kun bestått i tre telefonoppringinger fra de medvirkende. En var fra Felleskjøpet som etter et VG-oppslag om dokumentaren lurte på når filmen skulle vises. En var fra informasjonssjefen i Landbrukdsdepartementet med samme bakgrunn og samme spørsmål. Den tredje telefonen var fra kjøpmann Jacobsen som selv medvirker i filmen med en positiv eksponering av sin butikk. Han mente at vi absolutt måtte sende dokumentaren.

Feil på feil

Rush Prints artikkel med tittelen ”Smaken av sensur” inneholder mange feil. Den åpner med å fortelle at TV2 inngikk avtale om å vise ”Smaken av Hund” i fjor. Det er ikke riktig. Vi har aldri hatt noen skriftlig avtale om å vise filmen. Vi takket nei til ideen etter Fritt Ord-tildelingen i fjor, men åpnet for å vurdere den, lenge etter at den var ferdig, og etter at den var avvist av NRK av presseetiske årsaker.

Rush Print skriver videre at vårt nei til visning kom som lyn fra klar himmel, og at vi angivelig skulle ha vært enig om premissene for filmen, og enig om bruken av skjult kamera. Dette er også feil. Prosessen strandet bl.a fordi filmskaperne ikke maktet å få tillatelse til å bruke flere skjulte telefonopptak som var klippet inn i filmen uten at de som satt i den andre enden av tråden visste om det. Fra vår side ble det sagt klart fra at de skjulte opptakene ikke avslørte forhold som var av så vesentlig samfunnsmessig betydning at de kunne brukes uten tillatelse fra de medvirkende.

Lov og etikk

De presseetiske vurderingene har vært viktige i denne saken. De handler om skjulte opptak, om å klargjøre premissene for intervjusituasjonen, og om å gjengi hovedinnholdet i intervjuobjektets uttalelser.

I Rush Print kommer Jon Martin Førland nå med helt nye opplysninger om sine etiske betraktninger. Han ønsker at filmen skal gi oss en debatt om hvor presseetikken slutter og loven begynner. At dette skulle være et formål med filmen er helt nytt for meg. Mener han at virkelig at TV 2 skal vise en film han har laget, for å teste ut grensene mellom presseetikken og loven? Mener han at vi skal bære kostnadene ved å kringkaste noe som strider mot Vær Varsom-plakaten , og noe som muligens er lovstridig, for å fremme noe han påstår er en viktig og fraværende debatt?

Ettersom jeg er leder i Pressens Faglige Utvalg (PFU), vet jeg en del om denne debatten. Den er viktig, men definitivt ikke fraværende. Vi diskuterer det stadig vekk både i norsk og europeisk sammenheng. Selv har jeg nettopp deltatt på et nordisk PFU-møte der dette var tema. En rekke av de ca 800 sakene jeg har vært med på å behandle i mine seks år i PFU har også havnet i retten. En av dem er nettopp anket til høyesterett, og har ført til betydelig debatt om forholdet mellom jus og etikk.

Jeg tror ikke denne filmen er egnet for en slik debatt. Men jeg har, som regissørene vet, brukt denne filmen for å diskutere internt om det er mulig å finne et rom for den nye bølgen av personlig-politiske dokumentarer i vårt sendeskjema. Vi greide ikke det i denne omgang, og regissørene har med sine usaklige og udokumenterte angrep på TV 2 dessverre gjort det vanskelig å jobbe videre med en slik tanke

Feighet?

Dokument 2 og Rikets Tilstand er de redaksjonene som har holdt på lengst med systematisk samfunnskritisk TV-dokumentar i Norge. Vi begynte flere år før Brennpunkt. Når vi nå beskyldes for å drive sensur og true ytringsfriheten, blir jeg nødt til å sette dette i perspektiv ved å peke på noe av det vi har holdt på med siden de første TV2-dokumentarene kom på lufta i 1992. Det mest omtalte denne sesongen er vel vår beslutning om å sende Erling Borgens omstridte dokumentar ”Et lite stykke Norge.”

Vi har ellers både laget og sendt en serie prisbelønte, samfunnskritiske dokumentarer. Flere av dem har handlet om matvareindustrien. Vi har blitt saksøkt, vi har blitt politianmeldt, vi har blitt forsøkt stoppet i namsretten, og vi har en rekke ganger blitt klaget inn for PFU. Våre fotografer er blitt arrestert, og både vi og våre intervjuobjekter har blitt utsatt for såpass sterke trusler at vi har måtte sette i verk sikkerhetstiltak.

Jeg har selv vært siktet og avhørt for datainnbrudd og for å nekte å utlevere taper. Jeg har sittet ukevis i en rettssal for å bli kryssforhørt av advokat Per Danielsen. Og ettersom jeg nå beskyldes for å motarbeide ytringsfriheten, tillater jeg meg også å nevne det omfattende og til dels farefylte arbeidet vi har gjort for Salman Rushdies og William Nygaards sak både i Norge og i Iran.

Det har lært meg hva ytringsfrihet er, og hva den kan koste. Ingen har truet Førland og Syvertsen for de ytringene de har framsatt på film. De har fått penger for å lage filmen, de har fått vist den på festivaler og de kan gi den ut på DVD. De har også fått anledning til å ytre seg særdeles negativt om den redaktøren som mener at ytringen deres ikke har den kvaliteten som gjør at den kan vises på TV. Men beslutningen var en helt vanlig redaktørgjerning og ikke mer truende for ytringsfriheten enn alle de andre avslagene folk i min posisjon gir hver eneste uke.

Jobben min er å kvalitetssikre programmer, og sørge for at vi lager og sender gode samfunnskritiske dokumentarer. De som ikke når opp, må gjerne bli sure. Men store ord som sensur, demokratisk problem og trussel mot ytringsfriheten bør etter mitt syn spares til en bedre anledning. Det samme gjelder påstanden om at vi skulle akseptere Michael Moore men ikke norske filmskapere som bruker samme virkemidler som han.

Odd Isungset
Redaksjonssjef Dokument 2

– En bitter smak

Påstanden om at TV 2 lot seg presse av mektige annonsører til å ta ”Smaken av hund” av sendeskjemaet har ikke rot i virkeligheten, hevder Odd Isungset, redaksjonssjef Dokument 2. Her svarer han på kritikken Jon Martin Førland og Are Syvertsen rettet mot TV2 i forrige uke på rushprint.no.

Påstanden om at TV 2 lot seg presse av mektige annonsører til å ta ”Smaken av hund” av sendeskjemaet har ikke rot i virkeligheten, hevder Odd Isungset, redaksjonssjef Dokument 2. Her svarer han på kritikken Jon Martin Førland og Are Syvertsen rettet mot TV2 i forrige uke på rushprint.no.

Jon Martin Førland og Are Syvertsen har fått 1 million kroner i støtte fra stiftelsen Fritt Ord for å lage en dokumentarfilm som verken NRK eller TV2 ønsker å vise.
I frustrasjon over avslaget tyr de i siste utgave av Rush Print, og i en rekke andre medier, til et velkjent grep. De hevder at TV 2 har latt seg presse av annonsørene til å stoppe filmen. Og de bruker store ord som sensur, og mener det er en fare for ytringsfriheten at ingen TV-kanaler vil vise dokumentaren ”Smaken av Hund”.

De har også arrangert visninger, og diskutert denne trusselen mot ytringsfriheten på Parkteatret i Oslo og på kortfilmfestivalen i Grimstad. Det underlige er at jeg, som angivelig skal ha sensurert filmen, ikke har blitt invitert til å ytre meg, verken i Rush Print, i Grimstad eller i de to debattene i forbindelse med kinovisningene som hadde den prangende overskriften ”smaken av sensur”

Ytringsfrihet?

En hver frihet betinger et ansvar. Førland og Syvertsen har fått den friheten som så mange andre etterlyser i Rush Print; de har fått en million kroner til å ytre seg på film uten forhåndsavtale med en TV-stasjon.

De tar opp telefonsamtaler, filmer skjult, og klipper en førsteversjon om norsk matproduksjon som er full av brudd på Vær Varsom-plakaten. Først får de nei fra NRK, seinere også fra TV 2. Ingen av oss vil påta oss redaktøransvaret for å vise filmen.

NRKs nei forteller ikke regissørene noe om. Men TV 2 skal angivelig ha overlatt redaktørjobben til annonsørene. Det smaker av sensur, sier de refuserte. TV 2 ga etter for press, leser jeg på det ene nettstedet etter det andre. Og det topper seg med at de refuserte ytrer seg om at de er bekymret for ytringsfriheten over to sider i VG.

Annonsør-press?

Påstanden om at TV 2 ble stoppet av mektige annonsører er i realiteten en påstand om at vi svikter vårt samfunnsoppdrag. Når den gjentas og gjentas, uten dokumentasjon og uten at jeg får ta til motmæle, blir jeg etter hvert såpass oppgitt at jeg nå gjerne vil at vår begrunnelse for å takke nei til filmen kan bli offentlig kjent for filmarbeidere gjennom Rush Print.

Fakta er at det såkalte presset i denne saken har vært langt mindre enn i de fleste andre kontroversielle saker jeg har vært borti de siste årene. Jeg har ikke fått ett eneste brev, ingen hissige e-poster, og ingen henvendelser fra godt gasjerte forretningsadvokater. Men jeg har sammen med filmskaperne Jon Martin Førland og Are Syvertsen vært med på avtalte forhåndsvisninger for de medvirkende. Mennesker som har vært intervjuet i timevis, og som ser at kun de mest perifere spørsmålene der de kommer dårligst ut, er tatt med. Mennesker som har blitt klar over at telefonsamtalene de deltok i er tapet, og tenkt brukt i en film. Mennesker som har fortalt at de føler seg krenket, lurt og forledet av filmskaperne.

Slike reaksjoner gjør inntrykk. Jeg lytter, og har som prinsipp at jeg skal kunne se alle som ble eksponert i våre sendinger inn i øynene etter sending. Jeg vil forsikre meg om at det vi utsatte dem for kanskje var hardt, men at det var rettferdig og med renslige metoder. I ytringsfrihetens navn respekterer jeg også det presseetiske prinsipp som handler om å gjengi meningsinnholdet i det intervjuobjektet sier. Det skjer ikke i ”Smaken av hund” der regissørene åpenbart jakter etter de minste feilsnakkelser. Derfor ble det etter møtene med intervjuobjektene klart for meg at jeg ikke kunne sende denne filmen i Dokument 2s flate.

Demokratisk problem?

Regissørene hevder at det er et demokratisk problem at filmen ikke blir vist på TV. De vil gjerne vite hva som har skjedd på bakrommet. Det kan de gjerne få, for her er ikke noe annet bakrom enn TV 2s interne diskusjoner. De har handlet om hvor synd det er at et så viktig tema har blitt behandlet på en måte som ville føre til en debatt om journalistiske metoder, i stedet for den ønskede debatt om matproduksjon. Anmeldelsen av filmen i avisa Nationen bekrefter dette, med sin tittel ”Stanken av journalister”.

Presset har ellers kun bestått i tre telefonoppringinger fra de medvirkende. En var fra Felleskjøpet som etter et VG-oppslag om dokumentaren lurte på når filmen skulle vises. En var fra informasjonssjefen i Landbrukdsdepartementet med samme bakgrunn og samme spørsmål. Den tredje telefonen var fra kjøpmann Jacobsen som selv medvirker i filmen med en positiv eksponering av sin butikk. Han mente at vi absolutt måtte sende dokumentaren.

Feil på feil

Rush Prints artikkel med tittelen ”Smaken av sensur” inneholder mange feil. Den åpner med å fortelle at TV2 inngikk avtale om å vise ”Smaken av Hund” i fjor. Det er ikke riktig. Vi har aldri hatt noen skriftlig avtale om å vise filmen. Vi takket nei til ideen etter Fritt Ord-tildelingen i fjor, men åpnet for å vurdere den, lenge etter at den var ferdig, og etter at den var avvist av NRK av presseetiske årsaker.

Rush Print skriver videre at vårt nei til visning kom som lyn fra klar himmel, og at vi angivelig skulle ha vært enig om premissene for filmen, og enig om bruken av skjult kamera. Dette er også feil. Prosessen strandet bl.a fordi filmskaperne ikke maktet å få tillatelse til å bruke flere skjulte telefonopptak som var klippet inn i filmen uten at de som satt i den andre enden av tråden visste om det. Fra vår side ble det sagt klart fra at de skjulte opptakene ikke avslørte forhold som var av så vesentlig samfunnsmessig betydning at de kunne brukes uten tillatelse fra de medvirkende.

Lov og etikk

De presseetiske vurderingene har vært viktige i denne saken. De handler om skjulte opptak, om å klargjøre premissene for intervjusituasjonen, og om å gjengi hovedinnholdet i intervjuobjektets uttalelser.

I Rush Print kommer Jon Martin Førland nå med helt nye opplysninger om sine etiske betraktninger. Han ønsker at filmen skal gi oss en debatt om hvor presseetikken slutter og loven begynner. At dette skulle være et formål med filmen er helt nytt for meg. Mener han at virkelig at TV 2 skal vise en film han har laget, for å teste ut grensene mellom presseetikken og loven? Mener han at vi skal bære kostnadene ved å kringkaste noe som strider mot Vær Varsom-plakaten , og noe som muligens er lovstridig, for å fremme noe han påstår er en viktig og fraværende debatt?

Ettersom jeg er leder i Pressens Faglige Utvalg (PFU), vet jeg en del om denne debatten. Den er viktig, men definitivt ikke fraværende. Vi diskuterer det stadig vekk både i norsk og europeisk sammenheng. Selv har jeg nettopp deltatt på et nordisk PFU-møte der dette var tema. En rekke av de ca 800 sakene jeg har vært med på å behandle i mine seks år i PFU har også havnet i retten. En av dem er nettopp anket til høyesterett, og har ført til betydelig debatt om forholdet mellom jus og etikk.

Jeg tror ikke denne filmen er egnet for en slik debatt. Men jeg har, som regissørene vet, brukt denne filmen for å diskutere internt om det er mulig å finne et rom for den nye bølgen av personlig-politiske dokumentarer i vårt sendeskjema. Vi greide ikke det i denne omgang, og regissørene har med sine usaklige og udokumenterte angrep på TV 2 dessverre gjort det vanskelig å jobbe videre med en slik tanke

Feighet?

Dokument 2 og Rikets Tilstand er de redaksjonene som har holdt på lengst med systematisk samfunnskritisk TV-dokumentar i Norge. Vi begynte flere år før Brennpunkt. Når vi nå beskyldes for å drive sensur og true ytringsfriheten, blir jeg nødt til å sette dette i perspektiv ved å peke på noe av det vi har holdt på med siden de første TV2-dokumentarene kom på lufta i 1992. Det mest omtalte denne sesongen er vel vår beslutning om å sende Erling Borgens omstridte dokumentar ”Et lite stykke Norge.”

Vi har ellers både laget og sendt en serie prisbelønte, samfunnskritiske dokumentarer. Flere av dem har handlet om matvareindustrien. Vi har blitt saksøkt, vi har blitt politianmeldt, vi har blitt forsøkt stoppet i namsretten, og vi har en rekke ganger blitt klaget inn for PFU. Våre fotografer er blitt arrestert, og både vi og våre intervjuobjekter har blitt utsatt for såpass sterke trusler at vi har måtte sette i verk sikkerhetstiltak.

Jeg har selv vært siktet og avhørt for datainnbrudd og for å nekte å utlevere taper. Jeg har sittet ukevis i en rettssal for å bli kryssforhørt av advokat Per Danielsen. Og ettersom jeg nå beskyldes for å motarbeide ytringsfriheten, tillater jeg meg også å nevne det omfattende og til dels farefylte arbeidet vi har gjort for Salman Rushdies og William Nygaards sak både i Norge og i Iran.

Det har lært meg hva ytringsfrihet er, og hva den kan koste. Ingen har truet Førland og Syvertsen for de ytringene de har framsatt på film. De har fått penger for å lage filmen, de har fått vist den på festivaler og de kan gi den ut på DVD. De har også fått anledning til å ytre seg særdeles negativt om den redaktøren som mener at ytringen deres ikke har den kvaliteten som gjør at den kan vises på TV. Men beslutningen var en helt vanlig redaktørgjerning og ikke mer truende for ytringsfriheten enn alle de andre avslagene folk i min posisjon gir hver eneste uke.

Jobben min er å kvalitetssikre programmer, og sørge for at vi lager og sender gode samfunnskritiske dokumentarer. De som ikke når opp, må gjerne bli sure. Men store ord som sensur, demokratisk problem og trussel mot ytringsfriheten bør etter mitt syn spares til en bedre anledning. Det samme gjelder påstanden om at vi skulle akseptere Michael Moore men ikke norske filmskapere som bruker samme virkemidler som han.

Odd Isungset
Redaksjonssjef Dokument 2

MENY