-Norsk film i fare!

I sin iver etter å lage billige filmer oppfordrer Norsk filmfond produsentene til å bryte lønnsavtaler, sikkerhetsrutiner og miljølover, advarer filmfotograf John Christian Rosenlund. Filmkonsulentene ser ut til å ha misforstått dogme-bølgen totalt.

I sin iver etter å lage billige filmer oppfordrer Norsk filmfond produsentene til å bryte lønnsavtaler, sikkerhetsrutiner og miljølover, advarer filmfotograf John Christian Rosenlund. Filmkonsulentene ser ut til å ha misforstått dogme-bølgen totalt.

Med den danske dogmebølgen har det oppstått en ny digital generasjon produsenter og konsulenter. Folk med liten kjennskap til filmhistorien og som ikke vil vedgå at 99 prosent av alle gode filmer fremdeles lages slik man har produsert film de siste 60 årene. Nok et konservativt innlegg mot video? På ingen måte. Men filmproduksjon vil alltid handle om teknikk, og denne teknikken er det vår selvfølgelige oppgave (ikke minst som fotografer) å kunne til fingerspissene. Dette gjelder ikke minst de nye digitale verktøy.

Men fra de bevilgende støtteinstanser opplever jeg en urovekkende mangel på denne tekniske kunnskap, ja nærmest en forrakt for å vedgå at de valg de gjør har en nær sammenheng med teknikk. Det kan synes som om de valgene som blir gjort er mer påvirket av ”Sony” enn av manus og den gode historien, eller av publikum.

Jeg var selv en av ”synderne” – som gjorde Øyenstikker. Den var dogme-inspirert: uten lys, grip, sminke, kostyme eller scenograf, men dog på film og ikke video. Dette var et unntak – utsprunget fra en visjon der vi hadde en klar kunstnerisk idé om hvorfor vi ønsket denne arbeidsmetoden. Problemet oppstår når en film som denne blir malen for neste film. Ingen filmer, ingen historier er like. Noen skal gjøres billig, på video, enkelt og rett fram. Andre historier – det vil si de aller fleste vi ser på kino – utnytter filmens fortrinn, nemlig mørkets bilde- og lydvisuelle makt i bredformat.

Det er skremmende at et miljø der vi har brukt 100 år på å bygge opp en filmfaglig ekspertise er i ferd med å drepes i løpet av noe ganske få år. Og til fordel for hva?

Det oppfattes nå nærmest som et hån mot de bevilgende myndigheter hvis man i dag kalkulerer sitt prosjekt med standard filmstab og bruker tarifflønninger som utgangspunkt for kalkylen. Seriøse produsenter får derfor beskjed om å redusere lønningene, kutte antall stabsmedlemmer og skyte på video. Det er det ”kreative innspillet” som møter produsentene. Det finnes så alt for mange historier om hvordan de statlige støtteordninger oppfordrer produsenter til å bryte lønnsavtaler, sikkerhetsrutiner, miljølover osv., for å få ned budsjettene.

Et konkret eksempel:

Norsk filmfond og NRK Dramas nysatsing på novellefilm er en utmerket idé. Men hvorfor legges det føringer som at ”filmene skal gjøres på et digitalt opptaksformat”. Kan ikke produsenten selv få kalkulere dette ut i fra den historien som skal fortelles? Man må begynne i rett ende og velg palett, pensel og farger etter at man har valgt motiv, og ikke før man vet om man i det hele tatt har en maler tilgjengelig.

Kostnadsrammen for de enkelte novellefilmene er på rundt 1,3 millioner kroner (multipliser 1,3 med 3 og du får prisen for en norsk spillefilm på 90 minutter)

I skrivet om satsingen fra Filmfondet står det at man ønsker å øke samarbeidet mellom det uavhengige filmmiljøet og NRK. Men hvem er dette miljøet? Det er verken scenografene, sminkørene eller kamera-assistentene. Det er kun noen få utvalgte som med dette får kalle seg filmmiljøet. Hvordan kan jeg påstå det? Jo, fordi 1.3 millioner kroner for 30 minutter, eller 3.9 milloner for en langfilm, er ikke mer penger enn det koster å lønne en dokumentarfilm-stab, hvis vi følger de tariffer og avtaler som finnes i Norge. Dette vet vi – det er ikke en påstand.

Stabsfunksjonene forsvinner

Resultatet av en slik tankegang er allerede godt synlig i det norske filmmiljøet.

Det finnes flere tilfeller der sjefsfunksjoner på dramaproduksjoner nærmest sponser filmene de jobber på. Det er mange om beinet og man vil så gjerne være med, selv om budsjettet er skremmende lavt. Produsenter foreslår stabsmedlemmer uten erfaring. Sjefsfunksjonen, la oss kalle det scenografen, mener at jobben krever en erfaren assistent for å kunne garantere kvalitet innen de tidsmessig stramme rammene for prosjektet. Plutselig så er det scenografen og ikke produsenten som ser de økonomiske konsekvensene av en dårlig/amatørmessig stab – og prøver å forutse – for å spare produsenten for penger under opptak .

Det har ofte resultert i at sjefsfunksjonen selv betaler mellomlegget, mellom produsentens forslag til honorar for assistentfunksjoner og det som er filmforbundets vedtatte tariff. Men produsenten har selv ikke erfaring nok til å se problemene, verken før, eller i etterkant av produksjonen. Den amatørmessig gjennomførte produksjonen blir mal for neste produksjon. Produsenten ser bare at de kom i mål, men ser ikke hva som egentlig ligger til grunn for at filmene i det hele tatt kom i mål.

Norsk film er taperen

Resultatet av slike historier er at filmer som dette er i ferd med å legge grunnlaget for nye produksjonsformer – på initiativ fra det nye fondet, de nye konsulentene og produsentene. Vi vil med denne tendensen ende opp med et film-Norge bestående av debuterende regissører, debuterende fotografer (med en rik pappa), ingen scenografer, lysmestre, grip, sminke, kostyme, b-fotograf…. Listen er lang over fagfunksjoner og dermed kompetanse som raskt er i ferd med å forsvinne fra Norge.

Dette ville ikke ha vært et problem om vi visste at vi på denne måten fikk fram de beste filmene – at dette er framtidens måte å lage film på. Men går man på kino får man et annet inntrykk: Det er de visuelt sterke filmene som trekker folk til kinoene eller til tv-skjermen. Det er filmer som utnytter de 24 bilder i sekundet til det maksimale som vinner publikum. På kino søker publikum det de ikke kan oppnå hjemme på sin nye widescreen-TV.

Det finnes geniale unntak som Idiotene, eller Festen. Men dette er filmer fremsprunget av regissørens ønske om å gå nye veier, bryte grenser, gjøre noe nytt. De neste prosjektene fra disse regissørene gjøres på 35mm Cinema Scoope eller med 100 DV-kamera. Poenget er at geniale filmskapere går videre – de styres ikke av middelmådige byråkrater og produsenter.

Når vi – mange år etter Dogmefilmens suksess i Danmark – skal gjøre alle prosjekter etter amatørvideoens oppskrift, er det ikke som et påtrykk og et manifest fra regissørene slik det var med Dogmefilmene, men som en lettvint idé fra uerfarne produsenter og konsulenter.

Jeg er overbevist om at det er viktig å få dette belyst, debattert og forandret – for at den kreative delen av filmbransjen ikke bombes tilbake til steinalderen i løpet av en tre års periode eller flykter landet (det har jo en del allerede gjort).

John Christian Rosenlund

Sorry, comments are closed for this post.

-Norsk film i fare!

I sin iver etter å lage billige filmer oppfordrer Norsk filmfond produsentene til å bryte lønnsavtaler, sikkerhetsrutiner og miljølover, advarer filmfotograf John Christian Rosenlund. Filmkonsulentene ser ut til å ha misforstått dogme-bølgen totalt.

I sin iver etter å lage billige filmer oppfordrer Norsk filmfond produsentene til å bryte lønnsavtaler, sikkerhetsrutiner og miljølover, advarer filmfotograf John Christian Rosenlund. Filmkonsulentene ser ut til å ha misforstått dogme-bølgen totalt.

Med den danske dogmebølgen har det oppstått en ny digital generasjon produsenter og konsulenter. Folk med liten kjennskap til filmhistorien og som ikke vil vedgå at 99 prosent av alle gode filmer fremdeles lages slik man har produsert film de siste 60 årene. Nok et konservativt innlegg mot video? På ingen måte. Men filmproduksjon vil alltid handle om teknikk, og denne teknikken er det vår selvfølgelige oppgave (ikke minst som fotografer) å kunne til fingerspissene. Dette gjelder ikke minst de nye digitale verktøy.

Men fra de bevilgende støtteinstanser opplever jeg en urovekkende mangel på denne tekniske kunnskap, ja nærmest en forrakt for å vedgå at de valg de gjør har en nær sammenheng med teknikk. Det kan synes som om de valgene som blir gjort er mer påvirket av ”Sony” enn av manus og den gode historien, eller av publikum.

Jeg var selv en av ”synderne” – som gjorde Øyenstikker. Den var dogme-inspirert: uten lys, grip, sminke, kostyme eller scenograf, men dog på film og ikke video. Dette var et unntak – utsprunget fra en visjon der vi hadde en klar kunstnerisk idé om hvorfor vi ønsket denne arbeidsmetoden. Problemet oppstår når en film som denne blir malen for neste film. Ingen filmer, ingen historier er like. Noen skal gjøres billig, på video, enkelt og rett fram. Andre historier – det vil si de aller fleste vi ser på kino – utnytter filmens fortrinn, nemlig mørkets bilde- og lydvisuelle makt i bredformat.

Det er skremmende at et miljø der vi har brukt 100 år på å bygge opp en filmfaglig ekspertise er i ferd med å drepes i løpet av noe ganske få år. Og til fordel for hva?

Det oppfattes nå nærmest som et hån mot de bevilgende myndigheter hvis man i dag kalkulerer sitt prosjekt med standard filmstab og bruker tarifflønninger som utgangspunkt for kalkylen. Seriøse produsenter får derfor beskjed om å redusere lønningene, kutte antall stabsmedlemmer og skyte på video. Det er det ”kreative innspillet” som møter produsentene. Det finnes så alt for mange historier om hvordan de statlige støtteordninger oppfordrer produsenter til å bryte lønnsavtaler, sikkerhetsrutiner, miljølover osv., for å få ned budsjettene.

Et konkret eksempel:

Norsk filmfond og NRK Dramas nysatsing på novellefilm er en utmerket idé. Men hvorfor legges det føringer som at ”filmene skal gjøres på et digitalt opptaksformat”. Kan ikke produsenten selv få kalkulere dette ut i fra den historien som skal fortelles? Man må begynne i rett ende og velg palett, pensel og farger etter at man har valgt motiv, og ikke før man vet om man i det hele tatt har en maler tilgjengelig.

Kostnadsrammen for de enkelte novellefilmene er på rundt 1,3 millioner kroner (multipliser 1,3 med 3 og du får prisen for en norsk spillefilm på 90 minutter)

I skrivet om satsingen fra Filmfondet står det at man ønsker å øke samarbeidet mellom det uavhengige filmmiljøet og NRK. Men hvem er dette miljøet? Det er verken scenografene, sminkørene eller kamera-assistentene. Det er kun noen få utvalgte som med dette får kalle seg filmmiljøet. Hvordan kan jeg påstå det? Jo, fordi 1.3 millioner kroner for 30 minutter, eller 3.9 milloner for en langfilm, er ikke mer penger enn det koster å lønne en dokumentarfilm-stab, hvis vi følger de tariffer og avtaler som finnes i Norge. Dette vet vi – det er ikke en påstand.

Stabsfunksjonene forsvinner

Resultatet av en slik tankegang er allerede godt synlig i det norske filmmiljøet.

Det finnes flere tilfeller der sjefsfunksjoner på dramaproduksjoner nærmest sponser filmene de jobber på. Det er mange om beinet og man vil så gjerne være med, selv om budsjettet er skremmende lavt. Produsenter foreslår stabsmedlemmer uten erfaring. Sjefsfunksjonen, la oss kalle det scenografen, mener at jobben krever en erfaren assistent for å kunne garantere kvalitet innen de tidsmessig stramme rammene for prosjektet. Plutselig så er det scenografen og ikke produsenten som ser de økonomiske konsekvensene av en dårlig/amatørmessig stab – og prøver å forutse – for å spare produsenten for penger under opptak .

Det har ofte resultert i at sjefsfunksjonen selv betaler mellomlegget, mellom produsentens forslag til honorar for assistentfunksjoner og det som er filmforbundets vedtatte tariff. Men produsenten har selv ikke erfaring nok til å se problemene, verken før, eller i etterkant av produksjonen. Den amatørmessig gjennomførte produksjonen blir mal for neste produksjon. Produsenten ser bare at de kom i mål, men ser ikke hva som egentlig ligger til grunn for at filmene i det hele tatt kom i mål.

Norsk film er taperen

Resultatet av slike historier er at filmer som dette er i ferd med å legge grunnlaget for nye produksjonsformer – på initiativ fra det nye fondet, de nye konsulentene og produsentene. Vi vil med denne tendensen ende opp med et film-Norge bestående av debuterende regissører, debuterende fotografer (med en rik pappa), ingen scenografer, lysmestre, grip, sminke, kostyme, b-fotograf…. Listen er lang over fagfunksjoner og dermed kompetanse som raskt er i ferd med å forsvinne fra Norge.

Dette ville ikke ha vært et problem om vi visste at vi på denne måten fikk fram de beste filmene – at dette er framtidens måte å lage film på. Men går man på kino får man et annet inntrykk: Det er de visuelt sterke filmene som trekker folk til kinoene eller til tv-skjermen. Det er filmer som utnytter de 24 bilder i sekundet til det maksimale som vinner publikum. På kino søker publikum det de ikke kan oppnå hjemme på sin nye widescreen-TV.

Det finnes geniale unntak som Idiotene, eller Festen. Men dette er filmer fremsprunget av regissørens ønske om å gå nye veier, bryte grenser, gjøre noe nytt. De neste prosjektene fra disse regissørene gjøres på 35mm Cinema Scoope eller med 100 DV-kamera. Poenget er at geniale filmskapere går videre – de styres ikke av middelmådige byråkrater og produsenter.

Når vi – mange år etter Dogmefilmens suksess i Danmark – skal gjøre alle prosjekter etter amatørvideoens oppskrift, er det ikke som et påtrykk og et manifest fra regissørene slik det var med Dogmefilmene, men som en lettvint idé fra uerfarne produsenter og konsulenter.

Jeg er overbevist om at det er viktig å få dette belyst, debattert og forandret – for at den kreative delen av filmbransjen ikke bombes tilbake til steinalderen i løpet av en tre års periode eller flykter landet (det har jo en del allerede gjort).

John Christian Rosenlund

Sorry, comments are closed for this post.

MENY